Ja, vi elsker?

De siste månedene har alle i Norge vært utsatt for et sterkt følelsesmessig trykk for å bli med i det norske «vi-et». Først i gleden av å se et fotballag som gjorde det bra på banen i et stort, om enn så korrupt, VM. Så igjen nå som respons til bortgangen av en eldre mann, som hadde et liv som var langt fra å være gjenkjennelig for de aller fleste, og som de færreste hadde møtt. Først ble vi alle ihuga fotballfans og så ihuga royalister!!

Fellesnevneren her er selvfølgelig at fotballaget og mannen representerte «oss». Det handlet om “våre” fotballspillere - ordentlig fine gutter, og vår “folkekjære” konge.

Den enorme mengden landslagsdrakter som folk sto i lange køer for å kjøpe og de lange køene utenfor slottet for å skrive i kondolanseprotokoll og “ta farvel” forklares av behovet for å føle seg som en del av et fellesskap. Det pekes i tillegg på at dagens samfunn med hjemmekontor og sosiale medier gjør oss enda mer isolerte og fremmede for hverandre. Det er absolutt noe i dette, mennesker er sosiale vesener, å føle at man ikke er alene i en hjerteløs verden ligger bak mange menneskers forhold til familien og idrettslag, og til og med til religiøse og politiske organisasjoner. Her kan også Marx’ begrep om fremmedgjøring, eller alienasjon, være relevant. For Marx handler alienasjon blant annet om konsekvensene av at mennesker under kapitalisme har lite kontroll over eget liv. Uansett hva man jobber med bidrar vi til et samfunn der profitt går foran menneskelige behov. Mye som skjer i verden er så destruktivt, samtidig som det virker umulig for enkeltmennesket å styre.

Når stadig mer av livet organiseres gjennom markedet, kan også våre nære relasjoner fjerne seg fra egne behov. Utseendet, karrieren og våre kjære blir til statussymboler, noe som generer «likes» på sosiale medier. Vi blir tilbudt tilhørighet gjennom varer, symboler og kollektive ritualer, samtidig som det reelt kan gi en opplevelse av å delta i noe som gir mening, en følelse av tilhørighet i et samfunn der mange opplever avstand, isolasjon eller fremmedgjøring. Men… Hva slags fellesskap er vi tilbudt i dette norske “vi-et”? Hva slags rolle spiller nasjonalismen i dag?

Flagget som vaier i vind!

Støtte til nasjonen og monarkiet står sterkt i Norge. Det finnes anslagsvis 2,5 millioner bunader i Norge, og rundt 70–80 prosent av norske kvinner og om lag 20 prosent av norske menn eier en bunad. Dette er noe ganske så nytt de siste 20 årene. Også 17. mai har de siste årene hatt rekordstor oppslutning, særlig i Oslo.

Ikke overraskende med tanke på mediadekningen nylig har oppslutningen om monarkiet gått opp. En fersk undersøkelse gjort av Norstat for NRK viser en økning fra 62 prosent til mellom 72 og 80 prosent støtte til monarkiet som styreform. 20 prosent vil ha republikk eller en annen styreform.

Ideen om at “vi er et folk” er et “forestilt fellesskap”, som dekker over klasseforskjeller, og er et nyttig redskap for kapitalismen. Nasjonalisme er en gift, en gift som er vanskelig å se der flagg, bunad og kongehuset som oftest oppfattes som noe positivt. Men ser vi på hvordan ideen om nasjonen, om at nordmenn har felles interesser, utspiller seg i dagens politiske landskap, er det lett å se en annen side. For eksempel blir forhold til innvandring fort et spørsmål om “dem” og “oss” der enkeltmenneskers skjebne forsvinner i en retorikk om hva som truer “vårt” velferdssystem, eller er en trussel mot “vår” norske kultur. Vi ser det også i argumentasjon knyttet til økte forsvarsutgifter og hvordan politikere snakker om beredskap og trusler “utenfra”.

Vi er internasjonalister på en politisk venstreside som ellers er veldig nasjonalistisk. Rødt har tro på at et “sterkt norsk forsvar“ kan fungere positivt for norske arbeidere, og alle partienes lojalitet til nedleggelse av all politisk virksomhet fram til konge-begravelsen er kun nyere eksempler på en venstreside som er veldig knyttet til ideen om nasjon.

«Vi er en nasjon vi med» er en farlig myte … som dekker over klasseforskjellene og den virkelige lojaliteten som går innad i kapitalistklassen mellom likesinnede for å fremme egne interesser. Nasjonalismens gift og det internasjonalistiske svaret

Tilbake til i dag og en konges død.

Først, å ha omtanke for en familie som har mistet noen, opplever sykdom eller andre negative hendelser, er tegn på medmenneskelighet, men hvem vi forventes å ha empati for og hvem sin lidelse som skal ignoreres eller bagatelliseres er ikke tilfeldig under kapitalismen. Det er vi vitne til i aller høyeste grad akkurat nå.

Men er dette med sorgutbrudd, blomster, barnas hilsninger osv så farlig? Vi vil si ja, det har til hensikt å styrke nasjonalismen og det vil styrke den, i hvert fall en stund.

Vi blir minnet om … til det kjedsommelige, at kongen sa at hudfarger, tro og legning ikke skal spille en rolle for å bli inkludert i det norske. Gode tanker som samtidig er en myte selv om ordene betydde mye for mange. Men… er det ikke positivt at Harald ble hyllet nettopp for å uttrykke i en tale og i sine handlinger at «folket», de som regnes som norske, består av flere enn de blonde og blåøyde? Jo, det kunne vært mye verre ting han ble husket for - men igjen er premissene her et felles «vi» som ikke er reelt. Dette falske bildet av at i Norge er vi alle like blir på en måte illustrert enda tydeligere nettopp fordi det han uttrykte i 2016 har blitt enda mer falskt siden den gangen.

Hva sier innholdet i begravelsen til Kong Harald om Norge i 2026?

Mens tusenvis av unge gutter og jenter i “kongens klær” sto langs hovedgatene, ble verdens ledere busset til kirken. De kongelige gikk blant tusenvis av sørgende tilskuere og millioner fulgte med på NRK. I kirken framførte Åge Alexandersen og Tuva Syvertsen sangen “Jørgen Hattemaker” av Alf Prøysen, om fattigmannen som sammenligner seg med kongen. En sang som egentlig er anti-monarkistisk… men hva betyr det når bildet av at “i Norge er vi alle like” er inntrykket man ønsker å skape?

Nasjonale forestillinger og selvbildet er aldri statisk. Vi hører mindre om Norge som «fredsnasjon» nå og mange vil i det minste sette det i hermetegn. Hva med ideen om Norge som et land som bryr seg om natur? Det har også fått noen riper i lakken med oljefondets krigsprofitter og medskyldighet i Gaza.

Så må det sies at våre politikere ikke har vært opptatt av å gjøre stort for at visjonen om det multikulturelle Norge, som man kan hevde Harald var en målbærer av, blir realisert. Tvert i mot er denne visjonen i det store og det hele lagt politisk død. Norge tok imot 100 kvoteflyktninger i 2025. Rasistisk motiverte drap har vi sett flere av og en fersk meningsmåling viser at én tredjedel av den nye kongens undersåtter sier de ville stemt på det innvandringskritiske og rasistiske Fremskrittspartiet om det hadde vært stortingsvalg i dag.
Herskende tanker?

Herskende tanker?

Marx understreket for nesten 150 år siden at de herskende ideer alltid er ideene til den herskende klassen. Den samme forståelsen uttrykte den italienske marxisten Antionio Gramsci ved å bruke begrepet “hegemoni”. En av disse idéene er forestillingen om nasjonen som noe naturgitt. At alle i vår avsperrede del av planeten har noe til felles.

Men de herskende ideene er ikke uforanderlige. Store kriser skaper situasjoner der rådende ideer og folks hverdagsliv drar i forskjellige retninger. I slike perioder er ikke folks bevissthet monolittisk, men motsetningsfylt, for å bruke forståelsen fra Gramsci. Gamle måter å se ting på eksisterer side om side med nye måter å se ting på inntil de gamle forestillingene viser seg å ikke lenger stemme. Til slutt kan motsetningen bare bli løst ved å bryte med det gamle eller avstå fra det nye. Når folk finner det bokstavelig talt umulig å leve på den gamle måten, blir det uro, motstand, som skaper nye forståelser og nye lojaliteter.

Så til de som ikke føler seg vel i all pomp og prakt og pompøse ord. Et mindretall, men et mindretall som kanskje ikke har følt det så lett å si fra at dette ikke angår dem. Flere som ble påtvunget ett minutts stillhet “i respekt” uten å ha en utvei. Vi tror dette mindretallet vokste jo lenger media, og særlig NRK kuttet ut absolutt alt annet enn kongestoff i nesten to uker… og det gir seg ikke helt, for nå skal den nye kongen hylles!

Dette fellesskapet er i hvert fall en myte som ikke kommer til å holde seg i møte med de politiske realitetene fremover. Vi ser allerede hvordan de sterkt økende forsvarsutgiftene truer kommuneøkonomien, med stengte skoler og kutt i velferdstilbud. I en tid med økte forskjeller mellom de rikeste og vanlige folk, blir det mer og mer tydelig hvem som betaler prisen for opprustningsvanviddet. Konsekvensene av krig og klimakrise rammer alltid arbeiderklassen hardest, det å være en “norsk” arbeider vil ikke skåne noen fra det.

Skrevet av Susan Lyden