Frankrike i opprør- hva nå?

Den franske regjeringen gjør seg klar til krig mot demonstrantene, men bevegelsen kan fortsatt vinne. Opprøret i Frankrike ble startet av skoleelever, og Blokade etter blokade har de bygd en bevegelse som lørdag 17. oktober fikk over 800 000 mennesker ut i gatene.

Den franske regjeringen gjør seg klar til krig mot demonstrantene, og samtidig baner den vei for Marine Le Pens fascistiske parti Rassemblement National (RN). Men hvis opprøret som skoleelevene satte i gang, sprer seg og flere slutter seg til, kan det åpne for revolusjonære muligheter.

Mer enn 800 000 mennesker gikk ut i gatene sist lørdag, og det skremte dem på toppen. Ikke bare de enorme tallene, men også energien, trassen og viljen til ikke å la seg skremme. Militansen er et vendepunkt, en bevegelse som forandret noe på alle nivåer i samfunnet.

Demonstrantene fikk smake sin egen makt, og makthaverne fikk et glimt av avgrunnen: at dette politiske regimet kunne bli fjernet, og kanskje mer enn det. Det hele minnet om legenden om Marie Antoinettes «la dem spise kake» da Macron og kona dagen før opprøret 17. oktober ble sett i en losje på Céline Dion-konserten sammen med Hélène Arnault, kona til milliardæren Bernard Arnault.

Lørdagens oppstand lar seg verken demme opp eller ignoreres, derfor må den enten kjøpes opp eller knuses. Foreløpig består svaret av 90 prosent undertrykking.

Etter et krisemøte i regjeringen mandag sa statsminister Sébastien Lecornu at ordførerne får myndighet til å innføre portforbud «der de trenger det».

Myndighetene innførte deretter portforbud i flere områder, blant annet ved Place de la République og Les Halles i Paris og i deler av sentrum av Lyon. Lille, Toulouse, Marseille og Nice var blant byene som innførte portforbud for personer under 18 år.

Som så ofte før var det koloniene som først fikk kjenne pisken. Allerede søndag hadde prefekten på Guadeloupe (en fransk koloni i det sørlige Karibiske hav) innført portforbud for mindreårige.

Dette er bare begynnelsen.

Frankrikes innenriksminister Laurent Nuñez ber prefektene (den nasjonale regjeringens offisielle representanter i et departement eller en region) om å forby demonstrasjoner som er planlagt lørdag, «når dialogen med arrangørene ikke har gjort det mulig å skape de nødvendige sikkerhetsforholdene».

Han har tidligere sagt til nasjonalforsamlingen at regjeringen vil sette inn Sentinelle-styrken, en militær styrke for innenlands bruk. Også GIGN, Gendarmerie nationales eliteenhet mot terror, spesialpolitienheten RAID, helikoptre, pansrede kjøretøy og vannkanoner blir kastet inn på slagmarken.

Og når soldatene og politiet rykker inn, forteller politikerne dem at de vil møte undermennesker. Rasismen og hatet mot arbeidsfolk skinner tydelig gjennom, og det samme gjør frykten.

Bruno Retailleau, presidentkandidat for det konservative partiet Les Républicains (LR), sa at etter 17. oktober «vil barbarene komme tilbake, fordi de så at staten var svak». Han sa at han snakket om «usiviliserte» mennesker.

Regjeringens talsperson Maud Bregeon sa om de påståtte plyndrerne: «Vi kan tydelig se på opptakene hva slags befolkning det er. De fremste skyldige er pøbelen.»

Jordan Bardella, RNs leder, beskrev opprørerne som «forstedenes rovdyr, rotløse horder av villmenn» som hadde krysset «ringveien» rundt storbyene for å plyndre dem. Ifølge han var «ødeleggelsesscenene» intet mindre enn et bilde på det «nye Frankrike» som Jean-Luc Mélenchon står for. Med andre ord så han en «sammensmelting av ytre venstres terrorisme og kriminelle forstadsbefolkninger».

«Dette er et sivilisasjonsspørsmål», erklærte Gabriel Attal, leder for Macrons parti Renaissance. Han kritiserte «en del av ungdommen som mener at det ikke finnes noen følelse av fellesskap», og la til at «hvis det er nødvendig å bruke de væpnede styrkene [for å beskytte offentlige bygninger], så må det gjøres».

Bardella gjorde narr av at retorikken trappes opp. «For å vinne terreng vil Attal plassere seg til høyre for RN», skrøt han.

Alt dette åpner for en regjering ledet av fascistene.

De undertrykkende tiltakene Macron og Lecornu har satt i verk, fungerer som en mal for et mulig RN-presidentskap. Dersom det sommeren 2027 kommer streiker, massedemonstrasjoner og opptøyer mot president Le Pens fascistiske tiltak, kan hun slippe løs den samme harde nedkjempingen som ble brukt i oktober 2026. «Dere gjorde det samme selv, så ikke kritiser nå», vil hun si.

En unntakstilstand ville oppheve demokratiske rettigheter og gi politiet adgang til å arrestere folk uten grunn. Da Lecornu mandag ble spurt om han ville erklære unntakstilstand, svarte han: «Om nødvendig kan vi helt klart gjøre det. Foreløpig virker portforbud mer egnet for situasjonen.» Det er musikk i Le Pens ører.

Dette er også et forspill til et større angrep på venstresiden. Nuñez sa nylig: «Vi har identifisert et stort antall aktivister fra ytre venstre over hele landet. Det var anarkoautonome, antifascister, radikale bevegelser på ytre venstre og studentorganisasjoner som av og til ikke nøler med å ty til vold.»

Med denne retorikken står det enda mer på spill, men mange kapitalister og velstående mennesker mener at Lecornu ikke har klart, og heller ikke kommer til å klare, å gi arbeidernes og studentenes motstand et knusende slag. Derfor trengs fascistene.

Lecornu inviterte RN til møter om regjeringens krisehåndtering, og han sa at han måtte beskytte presidentvalget i 2027, der RN nå leder på målingene, mot venstreopposisjonen. «Det er et påvist faktum at en ultravenstre-bevegelse ønsker å skape dyp uorden i landet fram til presidentvalget», påsto han, og la til: «Det finnes et løst sammensatt nettverk som kan mobiliseres for å sette spørsmålstegn ved både datoen for, og gjennomføringen av presidentvalget.» Han gjør fascistene til demokrater.

Men foreløpig vokser opprøret fortsatt. Elev- og studentorganisasjoner arrangerer nye demonstrasjoner torsdag og lørdag. Den nasjonale koordineringsgruppen for elever i videregående skole oppfordret unge til å «gå ut i gatene» og støttet fortsatte blokader og demonstrasjoner.

Mobiliseringene ble gjenopptatt denne uken da studenter og fagforbundet CGT blokkerte Sciences Po og Louvre-museet.

Den avgjørende oppgaven er å trekke flere arbeidere inn i bevegelsen og få arbeiderne til å bruke sin kollektive makt. Ingen undertrykkelsesteknologi kan slå ned vedvarende massestreiker. Elevene og studentene er fantastiske, heroiske og en inspirasjon. Men de kan ikke presse profittens kilde like hardt som en generalstreik gjør.

Tidsskriftet Frustration, som alltid er raskt ute med å påpeke fagforeningenes svakheter og den autonome mobiliseringens fortrinn, publiserte likevel denne uken en stor artikkel der det het: «Lørdag 17. oktober ble regjeringen tatt på senga av protestenes omfang og radikale karakter. Men den vil tilpasse seg. Opprør kan ikke være befolkningens eneste strategi mot regimet, ellers vil den gjenta de samme forsøkene hver lørdag og møte stadig bedre organisert undertrykkelse. Etter å ha forstyrret den kapitalistiske økonomien utenfra må den nå forstyrres innenfra, gjennom streik.»

Arbeidere og studenter må holde demokratiske allmøter for å planlegge videre aksjoner der de bruker sin felles makt og energi.

Og de må konfrontere fascistene direkte. Derfor er lørdagens demonstrasjon mot RNs landsmøte i Orléans avgjørende. Det er urovekkende å høre fra en aktivist i Paris at CGT oppfordrer fagorganiserte til ikke å reise til Orléans, men i stedet organisere demonstrasjoner med egne vakter som skal «forhindre vold» på lørdag. Den holdningen må bort.

Diskusjonen om vold

Å mobilisere til massestreiker betyr å ta diskusjonen om vold og staten. For mange fagforeningsledere er lærdommen fra sist lørdag at regjeringen undervurderte protestene og ikke satte inn nok politi til å holde dem i sjakk. Dessuten skapte ministrene rom for at «ville» elementer kunne dominere, fordi de skjøv fagforeningslederne til side.

Løsningen? La fagforeningene holde orden på protestene denne lørdagen, med ordensvakter som skal håndtere både politifolk som går over streken og plyndrere. Dette kan være et forspill til forhandlinger der bevegelsen oppnår noen gevinster og deretter forlater gatene, slik at alt kan gå tilbake til det normale.

Dette er en oppskrift på å tømme det potensialet som de siste fire ukene har skapt. Det forbereder et politisk nederlag som bare vil styrke ytre høyre.

Men vil studentene og de militante arbeiderne (særlig de unge) la denne manøveren fra fagforeningslederne vinne fram? Det er ikke uunngåelig. I stedet for å fordømme opptøyene må vi forsvare dem.

Både opptøyene og plyndringen er politiske. Opptøyene retter seg i overveldende grad mot staten og dens undertrykkende bøller. Det ville vært utmerket om en sosial eksplosjon bare rammet de rike og deres luksuriøse tilholdssteder. Slik har det aldri vært, og selv en streik gjør ikke det.

En streik blant sykepleiere rammer ikke bare millionærene, for de har private helsetjenester å lene seg på. Den kan bety smerte og lidelse for folk i arbeiderklassen. Likevel er det helt riktig å streike for lønn og for å forsvare det offentlige helsevesenet.

Det samme gjelder streiker i skolen. Klassekamp rammer svært sjelden bare de direkte klassefiendene, men det betyr likevel ikke at den er feil.

Opptøyene i Watts i Los Angeles i 1965, huskes i dag som en stor motstandsbevegelse. Den gangen ble de bredt fordømt. De ble utløst av rasistisk politivold og begynte 11. august 1965.

På mindre enn en uke spredte opptøyene seg over 100 kvadratkilometer. Til sammen ble 34 mennesker drept, bare én av dem hvit, og ytterligere 1032 ble såret. Politiet arresterte 3438 personer, og skadene på eiendom ble anslått til 40 millioner dollar, noe som tilsvarer nærmere en halv milliard dollar i dag.

Opprørerne skadet eller ødela over 600 bygninger. Opptøyene var svært politiske. Watts var en erklæring om at mange svarte hadde sluttet å be den eksisterende maktstrukturen om endring og ikke lenger trodde at den kunne gi svarene.

«Opptøyer», sa Martin Luther King jr., «er språket til dem som ikke blir hørt.» Han brukte uttrykket gang på gang.

I september 1966 ble King for eksempel intervjuet av Mike Wallace i CBS om den «stadig mer høylytte minoriteten» som var uenig i hans hengivenhet til ikkevold som taktikk. I intervjuet sa King: «Jeg tror vi må forstå at opptøyer er språket til dem som ikke blir hørt. Og hva er det Amerika har unnlatt å høre? Det har unnlatt å høre at den økonomiske nøden blant de fattige svarte har blitt verre de siste årene.»

Kings analyse bygde på innsikten om at brannene og ødeleggelsene som feide over Amerika, ikke var et tilbakefall til barbari, men et rasjonelt forsøk på å overvinne forakten de undertrykte ble møtt med.

Denne analysen er avgjørende i Frankrike nå. Philippe Poutou, tidligere presidentkandidat for den sosialistiske organisasjonen NPA, hadde rett da han søndag sa: «Regjeringen ber oss om å ‘velge side’. Greit, da velger vi demonstrantenes, opprørernes, den opprørske ungdommens, de undertryktes side. Å ta side mot makta, mot herskerne og de panikkslagne privilegertes side. Enkelt og grunnleggende.»

Charif Elalaoui, forsker i politisk sosiologi og spesialist på De gule vestene, sa til venstrenettstedet Mediapart at det i dag finnes et «dypt» sinne i Frankrike. «Folk føler at de ikke lenger blir lyttet til, og at kravene deres, mobiliseringen deres og noen ganger til og med stemmen deres er meningsløse.»

Det finnes også «en ikke-hvit befolkning som lenge har vært gjort usynlig», og som «krever sin plass i den politiske og sosiale sfæren». Han pekte også på framveksten av en «rasialisert ungdom fra arbeiderklassestrøk» som «mobiliserer og gjør seg hørt».

I juli 2023 intervjuet jeg unge mennesker i Lyon etter opptøyene som ble utløst av politiets drap på Nahel Merzouk. De unnskyldte seg ikke for «volden».

«Jeg var der da vi angrep politistasjonen i Lyons 4. arrondissement. Da den sto i flammer, var det storartet», sa Farid. «Alt det sinnet jeg føler etter år med å bli holdt nede og holde kjeft. Og så kunne vi endelig ta igjen.

«Det er det beste jeg noen gang har gjort. Det var en ørliten hevn for fornærmelsene mot moren min og faren min og besteforeldrene mine og broren og søsteren min.»

Farid hadde mange historier om hvorfor Frankrike sto i flammer etter at politiet henrettet 17 år gamle Nahel. «Selvsagt var drapet forferdelig», sier han. «De skjøt ham ned fordi han kanskje ikke hadde førerkort. En dødsdom for det.»

«Men det alene ville ikke vært nok. Bakgrunnen er at jeg hver uke blir trakassert av politiet, hver uke er det en politimann som glefser til meg, og hver uke hører jeg om noen som meg som blir kalt ‘skitten araber’.

«Franskmennene forlot Algerie, men mange av dem har fortsatt en inntrengers tankegang. Mange tror de er bedre enn oss, og at vi ikke er fra samme verden.»

Opptøyer er ikke det samme som streiker. Streiker rammer kilden til profitten, altså utbyttingen på arbeidsplassen som kapitalismen er avhengig av. Og streiker kan ha en demokratisk, kollektiv disiplin og ansvarlighet.

Derfor kan massiv og militant motstand fra arbeiderne bli sterkere enn opptøyer. Det gjelder ikke nøye koreograferte aksjoner som er fullstendig kontrollert av fagforeningslederne.

Men vår kritikk av opptøyer er at de ikke har kraft til å rive ned hele det kapitalistiske systemet. Å gå fra opptøyer til revolusjon betyr ikke å bli mer «respektabel» eller å vanne ut raseriet mot systemet.

Det krever at makten på arbeidsplassene og makten i gatene smelter sammen i et opprør. Men det første skrittet er å stille seg på opprørernes side nå.

Analyse fra den revolusjonære gruppen Autonomie de Classe

Konfrontasjonen 17. oktober foregikk med et helt spekter av aksjonsformer, som noen ganger ble blandet og noen ganger fulgte etter hverandre: demonstrasjoner, spontane protester, humor og feiring og fyrverkeri, men også avfyring av fyrverkeri, barrikader og angrep på maktens steder, som politistasjoner, fengsler, prefekturer og rådhus. Det forekom også plyndring og omfordeling.

Strategisk sett er alle disse formene utvilsomt ikke likeverdige. Men den samlede betydningen er likevel klar: et klasseopprør mot dette systemet.

Denne oppstanden har dype røtter og springer ut av kapitalismens grunnleggende krise. Bølger av opprør har fulgt hverandre: De gule vestene, kampen mot pensjonsreformene og protestene mot politivold, sexistisk og seksuell vold og rasisme.

Oppstanden ville heller ikke ha funnet sted uten bevegelsen blant elever i videregående skole, som de siste dagene er blitt forsterket av studentene. Blokade etter blokade har denne bevegelsen bygd en klassebarrikade. På den ene siden står «staten, purken og fascistene», og på den andre siden står vi, vår klasse, det vil si elever, studenter, arbeidere, arbeidsløse, pensjonister og så videre.

Det som gjorde dette mulig, var særlig den politiske holdningen som kom til uttrykk ved hver blokade. Den forente «sosiale» krav, som ressurser til utdanning og lønn til undervisnings- og administrasjonspersonale, med politiske krav, som solidaritet med Palestina og en forpliktelse til å stenge veien for fascistene.

Derfor markerte 17. oktober et vendepunkt, et øyeblikk av enhet. Det er ikke lenger bare en studentbevegelse vi må støtte. Det er en bevegelse for hele vår klasse.

Situasjonen er ny, og borgerskapet er redde med god grunn. Lørdag 17. oktober krysset vi av i ruten for oppstand.

Men muligheten for oppstand er ikke det samme som en revolusjon. For å styrte en makt er det ikke nok å anta at alt bare handler om konfrontasjon.

Det krever en annen type makt, nemlig flertallets makt, en makt som er aktiv, som diskuterer og som kontrollerer.

Fra opptøyer til revolusjon

Den russiske revolusjonæren Lenin pekte i begynnelsen av første verdenskrig på noen kjennetegn ved en revolusjonær krise. Det måtte, sa han, være «umulig for de herskende klassene å opprettholde sitt herredømme uten noen endring».

Dette er viktig fordi splittelser på toppen fungerer som «en sprekk som de undertrykte klassenes misnøye og harme bryter fram gjennom». Nå ser vi splittelsen mellom de delene av den herskende klasse som vil gi innrømmelser til studentene, som deler av Sosialistpartiet og noen av macronistene, og dem som vil slå stadig hardere ned, altså de fleste på toppen.

Men Lenin påpekte også det må også være en vilje hos «de lavere klassene til ikke å ville leve på den gamle måten».

Et annet kjennetegn er at «de undertrykte klassenes lidelse og nød er blitt skarpere». Som følge av dette «øker massenes aktivitet betydelig».

Dette er ikke en liste man kan krysse av mot den sosiale virkeligheten. Hvor mye splittelse på toppen, hvor mye smerte og hvor mye mobilisering trengs? Og som Leo Trotskij understreket, virker hver av disse faktorene inn på de andre.

«Jo mer besluttsomt og selvsikkert proletariatet handler, desto bedre vil det lykkes med å trekke mellomlaget med seg, desto mer isolert vil den herskende klasse bli, og desto skarpere vil demoraliseringen dens bli. Og på den andre siden vil makthavernes demoralisering være vann på den revolusjonære klassens mølle», skrev han.

En revolusjonær krise er ikke bare sluttpunktet for en voksende sosial bevegelse. Den er et resultat av de kryssende forholdene mellom klassene. Den er også et øyeblikk der de virkelige skillelinjene i samfunnet blir avdekket.

Gjennom kamp lærer folk om fiendtligheten fra kapitalistene, politiet, dommerne, mediene og regjeringen, men også om solidariteten fra allierte. Trotskij sa også at revolusjoner ikke handlet om å nå et bestemt punkt på et termometer for proletarisk kamp. De var et øyeblikk med «massenes direkte inngripen i de historiske begivenhetene».

En revolusjonær krise oppstår når spenningene har modnet så langt at det de utbyttede og undertrykte gjør, får avgjørende betydning. Å si at det finnes et potensial betyr ikke at et revolusjonært opprør står for døren i Frankrike i dag. Det betyr at motstanden er bred nok til å sette i gang en prosess som peker mot revolusjonære konklusjoner.

Å tvinge Macron ut ville for eksempel vise at det er mulig å vinne endringer utenfor valg og formelle politiske mekanismer.

Det avgjørende er at revolusjonære er sterke nok til å fremme krav som forener økonomisk og politisk kamp gjennom klasseorganisering. De må være uavhengige av fagforeningslederne og de reformistiske partiene. Målet er å gjøre arbeiderne bevisst sin egen potensielle makt, slik at de slutter å sette sin lit til parlamentariske manøvrer.

De beste kravene er de som frigjør arbeiderne fra «realismens» tvangstrøye. Det trengs kamper om konkrete og umiddelbare krav, men også kamper som peker lenger. «Jord, fred, brød og all makt til arbeiderrådene» er et eksempel fra Russland i 1917.

Å felle Macron ville rette oppmerksomheten mot å avskaffe Den femte republikks dypt udemokratiske grunnlov, som har gjort det mulig for presidenten å gjennomføre undertrykkingen. Det ville sette i gang en diskusjon i hele arbeiderklassen om hva som skal erstatte den.

I tillegg til å vinne fram med kravene om utdanning og å felle statsbudsjettet må arbeiderne kjempe for helt andre prioriteringer. For eksempel må krigsutgiftene bort, og pengene til lønn, trygder, pensjoner og viktige tjenester må økes kraftig.

Arbeiderne må frigjøre seg fra den byråkratiske snevre agitasjonen som bare handler om å «støtte studentene», hvor viktig det enn er. De må kreve lønnsøkning for alle, skatt på de rike, priskontroll, frys av husleiene og så videre.

Dette reiser spørsmålet om ledelse. Det betyr ikke at det nå ville vært en oppstand i Frankrike bare vi hadde hatt en revolusjonær sosialist på toppen av fagforbundet CGT. Ledelsen må være forankret i betydelige deler av arbeiderklassen og de undertrykte.

Lenin ser partiet som det som skiller en revolusjonær situasjon fra en revolusjonær krise. Partiet er redskapet som ikke bare stiller opp en rekke viktige saker, men som sveiser sammen kampen på alle fronter rundt arbeidermaktens ryggrad.

Ifølge de revolusjonære må arbeiderne ikke bare kjempe på arbeidsplassen, men også gå til kamp mot de innvandringsfiendtlige «Velkommen til Frankrike»-reglene, bryte Frankrikes støtte til Israel og fjerne alle tiltak som undertrykker og utsetter muslimer og svarte for brutalitet.

I tider med dyp krise blir staten og dens styrker det strategiske målet. Staten er skjæringspunktet mellom politisk kontroll og storselskapenes økonomiske diktatur. For å undergrave statsmakten bør det reises krav om å avskaffe den ekstremt undertrykkende enheten Brav-M (motoriserte brigader for bekjempelse av voldelige aksjoner) og om å frata politiet arsenalet av granater og gass.

Det avgjørende er at alle disse kravene bare kan virkeliggjøres gjennom en systematisk vekst i organiseringen på grunnplanet, både på de enkelte arbeidsplassene og gjennom koordinering mellom arbeidsplassene.

Om alle disse mulighetene ble oppfylt i dag, ville det ikke bety at sosialismen ble virkeliggjort over natta. Men arbeiderne ville begynne å se alternative kilder til makt og beslutninger som kunne knuse og erstatte den kapitalistiske staten. Alt som avleder og forsinker den prosessen, er fatalt. Det åpner for at byråkratene kan klemme livet ut av kampen.

Lenin skrev: «Ikke enhver revolusjonær situasjon fører til en revolusjon. Revolusjon oppstår bare ut av en situasjon der de objektive endringene ledsages av en subjektiv endring, nemlig den revolusjonære klassens evne til å gjennomføre revolusjonære masseaksjoner som er sterke nok til å knuse (eller rokke ved) den gamle regjeringen, som aldri, ikke engang i en krisetid, ‘faller’ hvis den ikke blir veltet.»

Uten revolusjonær ledelse kan fagforeningsledernes og reformistenes lammende hånd lede selv den mektigste oppstand på avveier. I mai 1968 opplevde Frankrike en enda større opprørsbølge enn i dag. Undertrykkelsen av studentdemonstranter utløste en enorm arbeiderbevegelse.

Den 13. mai brøt bevegelsen ut av fagforeningsledernes snevre visjon, og en ekstraordinær demonstrasjon samlet elever, studenter og arbeidere fra hele landet. En skildring beskriver demonstrantene som «det moderne kapitalistiske samfunnets kjøtt og blod, en endeløs masse, en makt som kunne feie alt foran seg, om den bare bestemte seg for det».

Fra den dagen begynte en tre uker lang generalstreik som mobiliserte 10 millioner arbeidere over hele landet. Det var den største generalstreiken i historien fram til da. Fabrikkene ble ikke bare stengt. Mange streikende okkuperte dem og gjorde dem om fra produksjonssteder til steder for kollektiv politisk organisering.

President Charles de Gaulle var usikker på om hæren og politiet ville følge ordrene hans. Men fagforeningslederne og parlamentsmedlemmene insisterte på at kampen gjaldt lønnsøkninger, ikke en ny type samfunn. De senket arbeidernes horisont til bedre lønn, som regjeringen og kapitalistene innvilget, bare for å ta en bitter hevn da kampen ebbet ut.

Reformistene godtok de Gaulles utspill om nyvalg og fortalte arbeiderne at dette var den eneste måten å forandre samfunnet på.

Revolusjon var ikke umulig. Den mislyktes på grunn av den giftige ledelsen fra fagforeningsbyråkratene og det reformistiske kommunistpartiet. For revolusjonære er utfordringen å hindre en lignende prosess i dag. Aktørene kan være andre, men oppgavene er de samme.

Forfatter: Charlie Kimber