Det nye forsvarsforliket må fordømmes
Stortinget har nok en gang gjennom et forlik sluttet enstemmig opp om store påplussinger på forsvarsbudsjettet — som om ikke den ekstreme opptrappingen gjennom forsvarsforliket var nok. I utgangspunktet var planen å bruke 1624 milliarder fram til 2036. Regjeringen foreslo en påplussing på 115 milliarder. Stortingsflertallet presset planen opp med ytterligere 6 milliarder. Dermed er man oppe i 1745 milliarder. Tragisk nok har venstrepartiene SV og Rødt også denne gangen sluttet seg til oppjusteringen.
Den nye omdreiningen i den norske opprustningen kommer bare en uke etter at det svenske fredsforskningsinstituttet SIPRI la fram sine tall for rustningsutgifter i hele verden for 2025. Tallen bekreftet det samme vi så i fjor: Verden er midt inne i en livsfarlig opprustningsspiral. Det ble i 2025 brukt astronomiske 2887 milliarder dollar på opprustning i verden. Det høyeste tallet på militært forbruk som noen gang er målt.
Noen land og regioner utmerker seg. I Europa har de samlede militærutgiftene økt med hele 14 prosent. Utgiftene har mer enn doblet seg fra 2016. Tyskland, som lenge hadde profil som et relativt lite militarisert samfunn står for den største veksten, med hele 24 prosent. Med det er Tyskland nå den største militærmakten i Europa, utenom Russland. Med opprustningen foregår det en massiv omlegging av tysk industri. Kjente industrikonsern har kastet seg inn i dødsdansen. Nylig ble det kjent at selv Volkswagen, som lenge har bedyret at selskapet har holdt seg unna all militær produksjon, på grunn av sin forhistorie i nazitiden, vurderer et forsvarssamarbeid med en israelsk våpenprodusent. I det nye forliket har Stortinget langt til innkjøp av ytterligere en tysk ubåt fra selskapet ThyssenKrupp, selskapet som er den desidert største leverandøren av ubåter og marinefartøyer til Israel.
Mens land som Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Polen og selvfølgelig Ukraina topper bevilgningene til forsvar i absolutte tall, befinner de skandinaviske landene seg på topp når det gjelder relativ vekst. Norge topper listen med en vekst på hele 49 prosent for 2025! Ikke rart at forsvarssjefen strever med å bruke opp pengene. En del av den ferske påplussingen er begrunnet med at den kraftige veksten har ført til at kostnadene har gått i været. Alt tyder dessverre på at det ligger an til enda flere påplussinger i framtiden.
Når venstrepartiene ukritisk aksepterer den kraftigste militariseringen av det norske samfunnet i moderne tid, skyldes det at de enten ukritisk eller opportunistisk aksepterer trusselbildet som har blitt tegnet: En forestilling av at Russland på ett eller annet tidspunkt tar mål av seg å invadere Norge og Europa. Samtidig, at Norge må knytte seg tettere til EU-land militært, med usikkerheten som er blitt skapt av Trump. Ingen av venstrepartiene har markert seg mot analysen som ligger til grunn for proposisjonen (Prop. 68 S (2025-2026)).
Russlands angrep på Ukraina var en imperialistisk handling. Ingenting tilsier imidlertid at Russland har intensjoner eller styrke til å invadere og okkupere øvrige deler av Europa. Det unnskylder ikke Russland et sekund; men en sterkt medvirkende grunn til ønsket om kontroll i Ukraina, som historisk var en del av det russiske imperiet, var økt vestlig tilstedeværelse og støtte. Prop. 68 S tar høyde for at det på et tidspunkt kan komme en fredsavtale i Ukraina. Alt som kan få slutt på den pågående dødsspiralen, med tap på mange hundre tusen menneskeliv, vil være et framskritt. I stedet for å utnytte en slik fredsslutning til å åpne for avspenning og nedrustning, forutsetter regjeringen at Russland bare vil ruste ytterligere opp. Det er ingen grunn til å ha tiltro til Putin og hans maktapparat. Men, med stadig mer aggressive militærøvelser og oppmarsjering av fast militær tilstedeværelse stadig nærmere Russlands grenser, vil det nærliggende være å tro at det er Vesten som planlegger et angrep på Russland - ikke motsatt.
I flere av NATO-landene i det tidligere Øst-Europa finnes det høyreorienterte nasjonalistiske grupperinger som kan ha interesse av å dra med seg resten av Europa og NATO i en krig der målet deres er å utnytte krigståken til å knuse Russland. Med vårt NATO-medlemskap og vår rustningsindustri, vil vi bli automatisk trukket med i en slik krig. Sannsynligheten for at vi vil se russiske soldater er svært liten. Norske militære anlegg vil da automatisk bli bombemål. Det betyr at store våpenfabrikker som det planlagte anlegget på Hurum vil øke sannsynligheten for at vi blir rammet. Hvis det verste skulle skje, at partene ender med å bruke atomvåpen, er det liten tvil om hva som vil være koordinatene for eventuelle angripere.
Planene om bygging av sprengstoffabrikken i Hurummarka må ses i sammenheng med den pågående opprustningen. Politikere fra Rødt, SV og MDG har kritisert naturødeleggelsene og de utvidede utslippstillatelsene, men når det viktigste for dem blir å vise sin vilje til å pøse milliarder inn i militærapparat og krigsindustri ofrer de gladelig kravet om bevaring av Hurummarka. Produktene som framstilles der vil inngå i de samme forsyningskjedene som holder USAs, NATOs og Israels militærapparater i gang. Samtidig vil et slikt anlegg gjøre Norge enda tettere integrert i den vestlige rustningsindustrien, og dermed også til et mer opplagt mål i en framtidig storkonflikt. Motstanden mot fabrikken kan derfor ikke skilles fra kampen mot opprustning og militarisering.
Norges offisielle politikk er å ikke tillate utplassering av atomvåpen på norsk jord i fredstid. Likevel anløp en amerikansk atomubåt Grøtsund havn utenfor Tromsø den 29. mai. «Alle vet» at ubåten bærer atomvåpen. Det er lett å se anløpet i sammenheng med at den norske regjeringen har inngått en avtale med Frankrike («Narvik-avtalen»), som åpner for forhåndslagring av fransk militært materiell i Norge, og et framtidig samarbeid om Frankrikes satsing på atomvåpen.
Både SV og Rødt har heldigvis uttalt seg kritisk til dette. Men motstanden blir ikke troverdig når de samme partiene i praksis støtter den samme opprustningsspiralen som Frankrikes initiativ er en del av. Verden blir ikke fredeligere av en militarisert EU, tvert imot. Nettopp fordi EU har manglet militær kraft, har mange EU-land vært en forsiktig dempende kraft for USAs verste imperialistiske impulser i tiden før Trump. Med utsikt til at høyreorienterte og til og med fascistiske politikere utgjør en stadig større del av den politiske makten i EU-land, vil ikke et militarisert EU bare være en økt trussel for omverdenen. Faren er stor for at vi vil se militær makt også blir brukt mot befolkningen hjemme.
For sosialister finnes det bare et svar: Vi må gå imot enhver krigsbevilgning og slåss mot alle former for militarisering av samfunnet. Våre allierte vil alltid være alle de som slåss for det samme, i Europa så vel som i Russland, Kina, USA og alle andre land som driver opprustningsspiralen oppover.