Over 1,6 millioner marsjerer mot Macron, mens streiker og skoleblokader viser styrken i en samlet bevegelse. En delegasjon fra Internasjonale sosialister i Norge deltok også i den massive demonstrasjonen i Paris.
Les artikkelen med rapport fra Camilla Royle i Paris (norsk oversettelse av artikkel i Socialist Worker - https://socialistworker.co.uk/news/workers-and-students-flood-the-streets-as-france-rises-against-macron/)
Rundt 1,6 millioner deltok i protester i hele Frankrike (Foto: Guy Smallman)
Streikende arbeidere og studenter fylte gatene i Paris torsdag. Ifølge arrangørene deltok 1,6 millioner mennesker i marsjene, derav rundt 350 000 i hovedstaden.
I Le Havre sluttet et stort antall havnearbeidere seg til toget. Rundt 50 000 marsjerte i Lyon, og det var masseprotester i minst 70 byer og tettsteder, blant annet i Marseille, Toulouse, Bordeaux og Grenoble.
Generalstreiken fikk støtte fra alle de store fagorganisasjonene. I Paris dannet tilhengerne deres store blokker i demonstrasjonen som fylte gatene.
Demonstrasjonen brakte fagforeningenes lydanlegg sammen med paradevogner laget av kunststudenter – deriblant en gigantisk figur i pappmasjé av president Emmanuel Macron, som ruvet over en brennende skolebygning.
En gruppe advokater, kledd i sine svarte kapper, bar en plakat med teksten «Colère noire» – en henvisning til det «svarte raseriet» de føler over undertrykkelsen unge mennesker utsettes for.
Demonstranter hadde med seg enorme palestinske flagg, og antifascistiske slagord runget med jevne mellomrom gjennom folkemengden.
Arnaud, en brannkonstabel som deltok i streiken, fortalte til Socialist Worker at han krever bedre arbeidsvilkår. Han påpeker at staten ikke belønner arbeiderne, og at det er samfunnet som må betale prisen dersom brannvesenet svekkes.
Som far krever han en bedre framtid for den neste generasjonen. Og som sønn står han sammen med pensjonistene, som får stadig mindre å rutte med for hvert år som går.
Bevegelsen ble startet av skoleelever som blokkerte skolene sine (Foto: Guy Smallman)
Dagen begynte med at elever på videregående blokkerte skolene sine. Ved skolen Hélène Boucher i sentrum av Paris fjernet politiet blokadene og tvang elevene bort på en aggressiv måte; og slo noen av dem i bakken idet de omringet elevene og gjennomførte ransakinger av veskene deres.
Men senere samme formiddag hadde elevene samlet seg på nytt. De brukte søppelcontainere på hjul til å blokkere Rue de Rivoli, og sto ansikt til ansikt med opprørspoliti i sentrum av byen.
Skoleelever og arbeidere fra forstaden Saint-Denis marsjerte spontant gjennom jernbanestasjonen Gare du Nord, før de dannet et tog som sluttet seg til hoveddemonstrasjonen.
De ble anført av jernbaneansatte, helsearbeidere, samt elever og ansatte fra skolen Paul Éluard.
Da de ankom, ble de stanset et kort øyeblikk av politiet. Men politiet ble tvunget til å vike.
Guillaume, en jernbanearbeider som deltar i streiken, fortalte at streiken står sterkt, særlig blant togførerne. Han sa til Socialist Worker at lønningene ikke har holdt tritt med inflasjonen, og at energiprisene har doblet seg i løpet av 15 år.
«Det finnes masse penger til aksjonærene, men ingenting til lønninger,» sa han. «Vi har ikke noe politisk parti for arbeiderne her. Den eneste bevegelsen for arbeidsfolk finnes her, ute i gatene.»
«Etter i dag, tror jeg denne bevegelsen vil fortsette. Regjeringen lytter ikke til folket, og politiet opptrer svært hardt mot unge mennesker. Når de slår ungdommene, mener jeg det er på tide å streike.»
Paul Éluard var en av de første skolene som ble blokkert, ettersom elevene nektet å finne seg i forholdene. Skoleansatte har vært i streik der siden 24. september, med krav om flere ressurser og i protest mot politivold. Det er en streik som kan forlenges fortløpende – de ansatte avgjør fra dag til dag om den skal fortsette.
Eleven Monica fortalte til Socialist Worker: «Vi har vært med på dette helt fra første dag på skolen vår. Folk rundt om i verden ser på nyhetene og tenker at vi i Frankrike alltid er sinte. Men det har vi grunn til å være. Vi har hatt ti år med Macron.»
«Vi hadde 'de gule vestene'-protestene mot drivstoffprisene. De sa at ting ville endre seg, men ingenting har endret seg. Mange fryser om vinteren fordi de ikke har penger til oppvarming.»
Ved skolen Voltaire har også de ansatte gått ut i streik denne uken. De startet med streikevakter tidlig om morgenen, holdt et møte på en lokal kafé og sluttet seg til hoveddemonstrasjonen sammen med elevene.
Streikende over hele byen kunne velge om de ville delta i protestene som enkeltpersoner, eller om de ville organisere seg og stille med streikevakter ved arbeidsplassen som en gruppe.
Ansatte ved naturhistorisk museum organiserte streikevakt om morgenen. Marie fra fagforeningssammenslutningen CGT forklarte at de har vært i en arbeidskonflikt i seks måneder, der biblioteket har holdt stengt hver lørdag på grunn av streik.
«I begynnelsen handlet det om lønn,» fortalte hun til Socialist Worker. «Men vi snakket sammen under streikene, og vi har også andre krav knyttet til organiseringen av arbeidet og ledelsespraksisen. Da vi snakket sammen, innså vi at dette var noe vi alle sto overfor.»
«I dag er det en landsomfattende dag. Det som skiller denne dagen fra andre, er at vi slår oss sammen med elever, universitetsansatte og ansatte fra andre museer.»
Marie la til at det er viktig å delta i demonstrasjonen sammen med en gruppe fra samme arbeidsplass, ettersom noen er nervøse for å gå i tog alene.
Kaïna, også en museumsansatt som streiker, fortalte at de ansatte selv hadde stemt for å opprette en streikevakt etter et allmøte med 150 deltakere.
Hun sa til Socialist Worker: «Streikevakten er en anledning til å møte kolleger. Dessuten er det viktig å være synlig for museets besøkende. De fleste av dem er ikke engang klar over at det er så mange ansatte her.»
Andre streikende var mindre selvsikre. En ansatt i et konsulentselskap fortalte at han så langt ikke hadde lykkes med å få kolleger til å slutte seg til streiken, til tross for at han hadde forsøkt å snakke med dem.
Sam, som jobber i en ideell organisasjon, fortalte at de ansatte opplever lave lønninger og et stort arbeidspress – «fordi det er for en god sak».
Sam fortalte at fagorganiserte på arbeidsplassen hennes hadde organisert seg ved å holde allmøter hver uke, og ved å gå fra dør til dør for å snakke med folk om streiken.
Bevegelsen i Frankrike ble startet av skoleelever i tenårene. Noen mener at elevenes krav burde stå mer sentralt – og at arbeidere bør passe på så de ikke «tar over» med sine egne saker.
Men mange arbeidere sier at deres egne krav er de samme som kravene fra skolene.
Sam sa til Socialist Worker: «Vi må gå fra å snakke om å ’hjelpe’ og ’beskytte’ elevene, til å snakke om solidaritet med våre egne streiker. Den beste måten å beskytte dem på, er å slutte seg til kampen deres og bygge opp vår egen styrke.»
Men arbeiderne må organisere seg mot fagforeningsbyråkratiet, som forsøker å begrense bevegelsens potensial. Dette innebærer å presse på for organisering og handling på grasrotnivå – noe som går utover det fagforeningslederne ser for seg.
Torsdagens generalstreik var en spektakulær maktdemonstrasjon mot Macrons regjering, og mot politiets forsøk på å holde bevegelsen i sjakk. Lederen for fagorganisasjonen CGT, Sophie Binet, har lovet å trappe opp bevegelsen «til neste nivå». Skal dette bli en realitet, og skal man klare å slå tilbake Macrons budsjett, må arbeiderne organisere seg og spre streikebevegelsen inn på hver eneste arbeidsplass.