Henda vekk fra Venezuelas olje
USAs militære aggresjon mot Venezuela bare tiltar i styrke. I flere måneder har USA myrdet besetningen i småbåter utenfor Venezuela med den begrunnelse det dreier seg om narkotrafikk. Ledet an av hangarskipet USS Gerald R. Ford, som nettopp var i Oslo, har USA stilt opp en stor marinestyrke rett utenfor Venezuelas territorialfarvann. Rett før jul konfiskerte USA tankere fullastet med olje på vei til Kina. Oljen er livlinen i Venezuelas haltende økonomi. Ved å ta over tankerne gikk USA mye lenger enn noen vestlig aksjon rettet mot russisk oljeeksport. Vil Kina finne seg i at USA på den måten tar seg til rette overfor det landet oppfatter som en vital tilførsel til sin økonomi? USA har samtidig åpent sagt at en neste fase innebærer angrep inne i Venezuela. Det ser nå ut til at det nærmer seg.
Kritikken mot aggresjonen er ganske mild i amerikanske medier. Hovedinnsigelsene går på at det virker uklart hva Trump ønsker å oppnå. Argumentet om at hensikten med aksjonen dreier seg om kamp mot narkotika gjennomskues lett. Er målet regimeskifte? Erfaringene fra Afghanistan, Irak og Libya gjør at mange, både demokrater og republikanere, er skeptisk til dette. Kritikken mot et slikt mål har imidlertid blitt svekket fordi den venezuelanske opposisjonen med Maria Corina Machado i spissen åpent har støttet USAs press mot Venezuela, inkludert militær intervensjon inne i landet. Som vanlig uttaler Trump seg bevisst sleivete og tvetydig.
Selvfølgelig handler ikke USAs aksjon om å sørge for demokrati i Venezuela. Hvis USA ønsket å fremme demokrati, hvorfor ikke da starte med land i Midtøsten som Egypt og Saudi-Arabia som er styrt av diktatoriske regimer? Det handler selvfølgelig heller ikke om narkotikatrafikk. Venezuela er ingen hovedprodusent av narkotika. Som i alle land med kyst mot Karibia finnes det bander som smugler narkotika. Andre land er imidlertid mye mer involvert.
Trumps nye bakgårdsdoktrine
Når det kommer til stykket, er aksjonene like fullt helt i tråd med Trump-administrasjonens nye uttalte sikkerhetsstrategi. Der står det åpent at USA fra nå bekjenner seg til «a “Trump Corollary” to the Monroe Doctrine». Monroe-doktrinen er synonymt med den gamle imperialistiske linjen som gikk ut på at USA kunne gjøre hva landet ville for å sikre seg økonomisk, politisk og strategisk kontroll i sin egen bakgård, det vil si hele det amerikanske kontinentet. USA skal utelukkende ha som mål å styrke sine egne interesser. I Venezuela handler det om å få tilgang til landets enorme oljeressurser, men også å trenge Kina ut av landet. For å oppnå begge deler må Nicolas Maduro kastes, og erstattes med Machado. Machado har lovt bort landets oljereserver til amerikanske oljeselskaper.
Med en slik rå, åpen imperialistisk ambisjon trenger ikke Trump bruke for mye energi på å pakke aksjonene inn i tilsynelatende høyverdige etiske prinsipper. På sitt eget nettverk
Truth Social skrev han at han var ute etter å ta tilbake olje stjålet fra USA. Oljen som ligger i grunnen i Venezuela tilhører selvfølgelig ikke USA. Venezuela har som mange oljeproduserende land, inkludert Norge, vært opptatt av at landets oljeressurser tilhører nasjonen, ikke store multinasjonale oljeselskaper. Det statlige oljeselskapet PDVSA, som er den dominerende aktøren, ble etablert og videreutviklet under de korrupte politiske regimene som dominerte i Venezuela før Hugo Chavez ble valgt med overveldende flertall til president i 1999.
Ifølge oljeselskapet BP har Venezuela mer enn 17 prosent av verdens gjenværende påviste oljereserver. Det er mer enn Saudi Arabia. Man skal ikke overdrive betydningen av den venezuelanske oljen i verdensøkonomien her. Da USA konfiskerte tankerne med venezuelansk olje, førte det ikke til noen dramatisk endring oljeprisen. Lave oljepriser, økonomiske sanksjoner under Trumps forrige presidentperiode, omfattende korrupsjon og vanstyre har bidratt til en kraftig nedgang i Venezuelas oljeproduksjon. Selv om Venezuela har enorme reserver og ressurser lagret i grunnen, dreier mesteparten seg om tungolje som er kostbar og forurensende å utvinne. På samme måte som olje fra oljesand i Canada og olje fra sårbare områder i Arktis dreier det seg om reserver som bør bli liggende i grunnen hvis verden noen gang skal nå klimamålene. Det siste bryr selvfølgelig ikke Trump seg om. Machado har sagt at hun er tilhenger av å privatisere, noe som langt på vei vil være synonymt med å la amerikanske selskaper ta kontrollen. Sett ut fra Trumps nye bakgårdsimperialisme-strategi gir dette mening. Konvensjonell olje vil i fremtiden bli vanskeligere og vanskeligere få tak i. USA vil på den måten sikre seg kontroll over en ressurs som kan bli strategisk viktig i en verden hvor man har gitt opp å gjøre noe med klimautfordringen.
Når USA plutselig nå har valgt å konfrontere Venezuela skyldes det at landet de siste par årene sakte, men sikkert har klart å få produksjonen opp igjen. Delvis med teknisk hjelp fra kinesiske eksperter. Hele 80 prosent av oljen som produseres selges dessuten til Kina. En marineblokade av Venezuela kan virke mindre aggressivt enn et direkte militært angrep. Men det har langt større geopolitiske konsekvenser fordi det er et direkte angrep på Kinas økonomiske og strategiske interesser. Ved å ta seg til rette gjennom å bruke marinen til ren piratvirksomhet i internasjonalt farvann, skaper dessuten USA en farlig presedens.
Et angrep på Kinas dominans
Aggresjonen må sees som et første tiltak for å trenge Kina ut av hele USAs bakgård. Kinas rolle som økonomisk aktør i Latin-Amerika har endret seg dramatisk på 2000-tallet. I år 2000 gikk rundt 2 prosent av eksporten fra latin-amerikanske land til Kina. I dag går rundt 30 prosent av eksporten fra de sør-amerikanske landene til Kina. Den samlede eksporten fra disse landene til USA er mindre. Tallene ser annerledes ut hvis man inkluderer de mellom-amerikanske landene, ikke minst Mexico som er knyttet tett til USAs økonom. Bildet er like fullt klart; i Sør-Amerika har Kina allerede passert USA som viktigste økonomiske aktør. I tillegg kommer alle typer investeringer fra Kina, fra infrastruktur-prosjekter til direkte deltakelse i utvinning av naturressurser.
Uavhengig av politisk ståsted har denne utviklingen skapt panikk blant amerikanske eliter. Med en slik bakgrunn peker Venezuela seg ut som et egnet sted å slå tilbake. I motsetning til Hugo Chavez som hadde bred støtte hos arbeidere og fattige i den venezuelanske befolkningen er Maduro upopulær. Det er ingen grunn til å ha tiltro til de politiske kreftene Machado representerer. Machado var med da den venezuelanske opposisjonen forsøkte å gjennomføre et militærkupp mot en lovlig valgt Chavez i 2002. Det dreier seg om en elite som vil ha tilbake sine gamle sugerør inn i landets oljeformue. Men alt tyder på at flertallet av befolkningen vil bli kvitt Maduro. Det samme flertallet har imidlertid god nok hukommelse til å være skeptiske til hva en allianse mellom Trump og Venezuelas overklasse vil bety for landets fattige. En amerikansk invasjon eller et høyreorientert militærkupp kan fort lede til borgerkrigsliknende tilstander.
Et land som bruker sin økonomiske dominans og makt til å sikre seg politiske fordeler i fremmede land opptrer imperialistisk. Slik sett opptrer også Kina imperialistisk. Sammenlignet med USAs opptreden som verdenspoliti og Trumps nye, råe bakgårdsimperialisme, har Kina likevel til nå framstått forsiktig i sine internasjonale relasjoner. Det tre store kinesiske hangarskipene reiser ikke rundt i verden for å markere sin makt. Men ved å konfiskere olje ment for Kina, angripe et land som har mottatt betydelig mengder våpen fra Kina og samtidig signalisere et mål om at Kina skal jages ut fra hele regionen, kan Kina bli tvunget til å møte USA langt mer aggressivt. Det borger for en langt farligere verden.
Sosialister støtter ingen form for imperialistisk innblanding. USAs aggresjon mot Venezuela må fordømmes på det sterkeste. Demonstrasjon mot Nobelkomiteens tildeling av nobelprisen til Machado må følges opp med nye aksjoner.