Trumps sikkerhetsstrategi: Hvor går USA og verden nå?

Året 2026 starter minst like dårlig som året som har gått. Israel fortsetter sitt folkemord på Gaza. Mye peker på en tilsvarende offensiv på Vestbredden. Det ødeleggende oppgjøret mellom militærfraksjonene som knuste den folkelige revolusjonen i Sudan bare fortsetter. Kan vi håpe på en våpenhvile eller en eller annen fredsavtale som gjør slutt på krigshandlingene i Ukraina? USAs styrkeoppbygging utenfor Venezuela viser imidlertid hvordan den tiltakende imperialistiske rivaliseringen mellom supermaktene kan flamme opp i åpne konflikter nesten hvor som helst – denne gangen på et nytt kontinent.

Men betyr det faktum at USA nå retter sitt militære fokus mot sin egen bakgård at USA oppgir rollen som den globale kapitalismens verdenspoliti? Er ikke det tross alt litt bedre enn før? Trump har med åpne øyne tillatt Israels folkemord på Gaza. Kan ikke Trumps desperate ønske om å smykke seg med en fredspris føre til noe godt? Noen har merket seg at Trump-administrasjonen i sitt strategidokument fra slutten av november 2025 (National Security Strategy of the United States of America), har formuleringer om Taiwan som er bitte litt mindre konfronterende overfor Kina enn hva som var USAs linje fra før. Betyr det at faren for at den tiltakende rivaliseringen mellom USA og Kina skal ende med en sivilisasjonsødeleggende verdenskrig tross alt har blitt mindre med Donald Trump som president?

Opprustning og forberedelse til storkrig

Mange kommentatorer har framstilt Trumps utenrikspolitikk som irrasjonell, preget av personlige innfall, eller i beste fall kortsiktig transaksjonsorientert (make a good deal). Sikkerhetspolitikknotatet fra november har dessuten blitt kritisert for å være ideologisk og lite sammenhengende. Dokumentets sjokkerende nedsettende og rasistiske omtale av Europa har fått mest oppmerksomhet.

Jo, Trump-administrasjonens strategidokument er åpenbart ideologisk. På samme måte som i den amerikanske kapitalismen, finner man mange indre motsetninger. Men det gjorde man også i tilsvarende strategidokumenter fra tidligere presidenter. Der ble USAs strategiske mål alltid kledd opp med falskt prat om demokrati, menneskerettigheter osv. Innimellom den ekstremt nasjonalistiske retorikken tegner Trump-administrasjonens dokument et ganske tydelig bilde av hvor USA-imperialismen står i dag. Det er helt klart ikke en oppskrift for fred.

Når MAGA-bevegelsen også har trukket med seg mange med arbeiderklassebakgrunn, skyldes det ikke minst et løfte om å slippe byrdene ved det Trump gjerne kaller «forever wars». Trump gjentok frasen gang på gang under valgkampen. Nå, sittende på toppen av verdens mektigste militærmakt, erfarer imidlertid Trump og hans administrasjon at hvis USAs posisjon i verden skal styrkes, må også militærapparat styrkes. På samme måte som med opprustningen vi nå ser i Norge, må noen betale for det. Det er slik strategidokumentet må leses; det er en sofistikert begrunnelse, med MAGA-språk, for hvorfor USA må ruste opp.

Dokumentet starter med å slå fast det som åpenbart er et ideologisk skille mellom Trump og den dominerende ideen i USAs utenrikspolitikk etter krigen.

«After the end of the Cold War, American foreign policy elites convinced themselves that permanent American domination of the entire world was in the best interests of our country. Yet the affairs of other countries are our concern only if their activities directly threaten our interests».

Den humanistiske masken rives av. USA skal være seg selv nok. USA skal kun gripe inn militært når det lønner seg for landet. Men hvor vidt dette er et reelt skifte, forutsetter at de mange krigene USAs tidligere presidenter har trukket landet inn i har hatt andre motiver enn å fremme USAs interesser. Det finnes ingen eksempler på det. Irak måtte angripes fordi landet ble påstått å ha masseødeleggelsesvåpen. I Afghanistans skulle kvinnene frigjøres. Vi vet nå imidlertid at alt dette bare var løgn. Saudi-Arabia, der de fleste av Al-Qaidas terrorister kom fra, gikk alltid fri. Bidens massive militære støtte til Ukraina handlet heller ikke om å støtte et demokrati mot angrep på nasjonal selvbestemmelse. Biden så krigen som en mulighet til å påføre en alliert med Kina et militært nederlag. Den samme Biden-administrasjonen avslørte sine reelle intensjoner gjennom uforbeholden støtte til Israels folkemord på Gaza.

Det underliggende for Trumps nye administrasjon, som det var for Biden og i Trumps forrige presidentperiode, er en oppfatning om at USAs økonomiske, teknologiske, politiske og militære hegemoni utfordres av et stadig sterkere Kina. I MAGA-bevegelsen har spesielt høyreekstreme og fascistinspirerte Steve Bannon lenge vært opptatt av å definere Kina som en strategisk trussel som USA for enhver pris må bekjempe. Når Biden, og også Trump mot slutten av sin første periode, ville trekke USA ut av Afghanistan, var det for å fokusere sterkere på det som ble opplevd som et stadig sterkere Kina. I MAGA-bevegelsen finnes det åpenbart strømninger som ser relativt positivt på Putins reaksjonære, nasjonalistiske politiske holdninger. Når Trump nå ønsker en avslutning av Ukraina-krigen, er det imidlertid basert på et mål om å vinne over Russland til en vestlig allianse rettet mot Kina.

Taiwan-spørsmålet

Både politiske og militære strateger har sett for seg at en framtidig krig mellom Kina og vesten vil utløses av en strid om kontroll i Taiwan. De aller fleste land, inkludert USA og Norge, anerkjenner Taiwan som egentlig en del av Kina – eller En-Kina-politikken som gjerne er betegnelsen. Det politiske regime på Taiwan ble etablert da den borgerlige, nasjonalistiske Kuomintang flyktet og etablerte seg der etter at Kommunistpartiet fikk kontroll over resten av Kina.

I Taiwan har det siden blitt utviklet politiske strukturer som også er påvirket av helt vanlige folk. Et klart flertall er imot å bli innlemmet i folkerepublikken Kina. I en slik situasjon må sosialister klart fordømme en eventuell kinesisk overtakelse med makt. Men det må være like klart at man ikke støtter at USA eller vestlige støttespillere er villig til å utløse en verdenskrig om kontroll over Taiwan. En slik krig vil overhodet ikke handle om et forsvar for «demokrati» i Taiwan mot et autoritært Kina, men en klassisk omfordelingskrig mellom imperialistiske blokker. All norsk militær tilknytning og øving rettet mot et krigsteater ved Taiwan og lenger sør i Sør-Kinahavet må forhindres. Dette gjelder både om det skjer i regi av NATO eller utenfor NATO.

Når Taiwan regnes som så viktig skyldes det at øyas strategiske beliggenhet. På innsiden av den passerer en enormt økonomisk viktig skipstrafikk. Sett fra USA utgjør øya potensielt en festning som vil være avgjørende i en eventuell militær konflikt med Kina. I et rent militært perspektiv er øya enda viktigere for et Kina som i større og større grad er avhengig av handelen knyttet til sine mange globale produksjonskjeder. I de siste tiårene har Taiwan blitt regnet som spesielt strategisk viktig fordi landet inntil nylig har vært enerådende som produsent av spesielt avanserte microchips. USA er nå i ferd med å starte egen produksjon i Arizona. Det vil imidlertid ta mange år før den når samme nivå som i Taiwan.

Så langt har konflikten om Kina utspilt seg i et slags diplomatisk tvetydighetsspill. USA har sørget for å forsyne Taiwan med massive våpenleveranser. USA truer samtidig med å stille seg bak Taiwan militært hvis Kina skulle angripe. Dette er imidlertid ikke formulert som en garanti, som i NATOs artikkel fem, men som en trussel som skal være sterk nok til å avskrekke Kina fra å angripe. Til nå har dette på diplomatspråk blitt formulert som at USA «motsetter seg endringer i status quo». Mange har derfor tolket det som en liten konsesjon til Kina da Trump-administrasjonen i det nye strategidokumentet har omformulert den diplomatiske retorikken til at USA «ikke støtter» unilaterale endringer i status quo. Å «ikke støtte» er mindre inngripende enn «å motsette seg».

Leser man alle andre vurderinger i strategidokumentet, går det like fullt klart fram at konkurransen med Kina om verdenshegemoni er det overordnede i USAs strategi. Dette gjelder selv når USA gjennom NATO har krevd at europeiske stater må ruste kraftig opp, i første omgang til minst 5 prosent av landenes bruttonasjonalprodukt. Det samme presset er rettet mot USAs allierte i Asia.

Alt tyder imidlertid på at den forsiktige neddempingen av motsetningsforholdet til Kina i forhold til Taiwan mer er et uttrykk for realisme, enn en endring av USAs langsiktige forberedelser på et mulig framtidig militært oppgjør med Kina.

Styrkeforholdet

Med den voldsomme propagandaen for økt opprustning i etterkant av Ukraina-krigen har det vært viktig for sosialister og antimilitarister i Europa å peke på hvor meningsløst det er med økt opprusting siden NATO-landene dominerer verden rent militært. Forestillinger om at Putins Russland når som helst kan innta resten av Europa, har blitt brukt aktivt for å begrunne økt opprustning og brudd på en rekke andre selvpålagte militære begrensninger. Det gjelder for eksempler tidligere løfter om å ikke selge våpen til land i krig, motstand mot bruk av landminer, begrensninger på militærøvelser tett opp til Russlands grenser etc.

Tallenes tale er fortsatt klar: USA står for 37 prosent av all militær kapasitet i verden. Til sammen står NATO-landene for 55 prosent. Selv etter en betydelig opprustning som følge av krigen i Ukraina begrenser Russlands andel seg til 5,5 prosent, mens Kina står for 12 prosent. Selv om Ukraina-krigen på et tidspunkt ender med en slags våpenhvile eller uklar fredsslutning hvor Russland blir sittende igjen med territorier øst i Ukraina, vil ettervirkningen fort kunne utvikle seg til en farlig forsterket opprustningsspiral.

For selv om Ukraina-krigen har vist begrensninger i Russlands kapasitet, har den også demonstrert svakheter i vestens militære kapasitet – hvis målet er å opprettholde hegemonisk imperialistisk makt, vel å merke. USA har verdens overlegent farligste og mest avanserte atomvåpen. Også Russland og Kina har atomvåpen som kan ødelegge planeten mange ganger. USAs faktiske militære dominans har fra den første Irak-krigen og fram til i dag gått ut på å benytte en militær overlegen marine og tilhørende flystyrker, fordelt på baser verden over til dødelige strategiske angrep. Norge ble en del av en slik strategi gjennom å sende militære styrker for å slåss mot Taliban i Afghanistan og gjennom bombingen av Libya.

USAs begrensninger

Men både Ukraina-krigen og også Israels forsøk på å knekke Hamas og fordrive palestinerne fra Gaza har demonstrert tydelige begrensninger i en slik strategi. USA og NATO kan ha tilgang til de mest avanserte våpensystemene. Men i Ukraina har bruken av tradisjonelt sprengstoff vært så omfattende at våpenfabrikkene i vest ikke har vært i stand til å produsere nok. I tillegg ser man tydelig at når det kommer til stykke og man slåss om faktiske landområder, betyr tilgangen på antall soldater fortsatt mye. Dessuten har bruken av droner endret det taktiske spillet og hva slags utstyr som er velegnet i frontlinjer.

Det viser at hvis man planlegger for en virkelig stor verdensomspennende konfrontasjon, må militær kapasitet også i form av noe så grunnleggende som produksjon av sprengstoff trappes kraftig opp. De mange konfliktene USA har vært knyttet til de siste årene har dessuten demonstrert begrensninger i landets kapasitet. USAs militære dominans på slagmarken har til nå vært basert på USAs marine. Kjernen i denne har igjen vært de store hangarskipene. USA har i dag 11 hangarskip. Kina har tre. Storbritannia har to. Frankrike ett. Russland ingen.

Men mens samtlige tre kinesiske hangarskip er moderne, er de amerikanske i ferd med å bli gamle. Det er betegnende at det eneste moderne amerikanske skipet, USS Gerald R. Ford, både har vært sentralt da USA beskyttet Israel mot droneangrep fra Iran og nå er utstasjonert utenfor Venezuela. Etter mange år med planlegging tok bare selve byggeprosessen av Gerald Ford hele 9 år. Etter avindustrialiseringen har USA rett og slett ikke kapasitet til en rask oppgradering av marinen.

USA militære kapasitet har vært tilpasset rollen som verdenspoliti overfor svake stater. USA har kunnet demonstrere makt ved evnen til å slå til med mindre angrep, hvor som helst i verden. Bombingen inne nord i Nigeria i julen er et eksempel på det. Men en totalkrig, som et oppgjør mellom supermaktene krever mye mer enn det.

Når Trump rett før jul lanserte en massiv opprustning av den amerikanske marinen med «Golden Fleet», var det i og for seg en videreføring av argumentene i strategidokumentet. Utfordringen for USA ligger imidlertid i at en slik opprustning ikke er mulig uten en omlegging av industrien og kraftig ytterligere vekst i forsvarsutgiftene. USA bruker i dag 3,5 prosent av sitt bruttonasjonalprodukt på forsvar. Det utgjør rundt 13 prosent av statsbudsjettet. Hvis utgiftene skal opp i fem prosent, som USA krever av Norge og andre NATO-land, vil forsvarsutgiftene utgjøre nærmere 25 prosent av statsbudsjettet. Det vil ikke være mulig uten kraftige nedskjæringer og økte skatter. Det vil dessuten med stor sannsynlighet bidra til å øke USAs gjeldsproblemer og underskudd i handelsbalansen med utlandet. Og selvfølgelig, som med all opprustning; vil det tvinge motparten til å gjøre det samme, noe som bare øker faren for krig.

Men det er i et slikt lys man må lese Trump-administrasjonen strategidokument. Det er i realiteten et forsøk på å overbevise den delen av velgerbasen som er skeptisk til krig at de må finne seg i kraftige økte forsvarsutgifter. Mobiliseringen mot Venezuela er dessuten en slags realistisk erkjennelse av at hvis et overordnet mål er en gang i overskuelig framtid å ta en konflikt med Kina, må man i det minste holde Kina borte fra nærområdene. Dette kan vise seg å bli vanskelig nok i et Latin-Amerika som i økende grad er blitt avhengig av eksport til Kina.

Europa og Norge i USAs strategi

Under Jens Stoltenbergs lederskap gikk NATOs toppmøte i Madrid i 2023 langt i å tilslutte seg USAs Kina-strategi gjennom å slå fast at Kina representerte en utfordring og at «Kinas adferd og ambisjoner utfordret alliansens interesser, verdier og sikkerhet». I ettertid blir uttalelsen fra møtet spesiell siden en del av begrunnelsen var at Kina undergravde en «rule-based order». Er det noen som har gjort det siden er det jo nettopp USA.

Men hvordan rimer Trump-administrasjonens sterke ønske om at Europa skal ruste kraftig opp, når Russland ikke i samme grad blir sett på som en strategisk fiende? Undergraver ikke USA sine egne strategiske interesser når de i praksis truer med å erobre land fra Europa gjennom å annektere Grønland? Også her ligger mye av svaret i et strategisk ønske om å samle styrker som er sterke nok til å konfrontere Kina. Hvorvidt USAs negative omtale av Europas politikk overfor innvandrere etc. bidrar til å oppmuntre til lojalt samarbeid med USA, er et annet spørsmål. Trump-administrasjonen baserer seg like fullt på det faktum at militærapparatet i Europa og USA er så tett teknologisk, økonomisk og militærstrategisk integrert at det vil være svært vanskelig for Europa å bryte disse båndene.

Vi så det senest da USA bombet Iran i juni 2025. Selv om angrepene var folkerettsstridige og tydelig ble mislikt av mange i Europa, kom ikke EU-landene med noen fordømmelse.

Norge har dessuten valgt sin særegne måte å aktivt støtte opp om NATOs nye anti-Kina retorikk på, ved å gjennom store deler av 2025 sende fregatten KNM Roald Amundsen for å delta i en stor britisk ledet militærøvelse i Asia. Fregatten inngikk i en hangarskipgruppe ledet av HMS Prince of Wales. Fregatten var på tokt der den sirklet rundt havområdene rundt Kina i hele åtte måneder før den returnerte til Håkonsvern ved Bergen.

KNM Roald Amundsen er ikke opprinnelig bygd for et slikt oppdrag. De fem fregattene Norge nå planlegger å kjøpe i Storbritannia vil derimot inngå som en del av hangarskipstyrken CSG25, som nettopp er konstruert for lange oppdrag i Asia. I et innlegg i Forsvarets Forum (13. mai 2025) begrunnet kommandørkaptein Steiner R. Paulsen oppdraget på følgende vis: «Norge har, med sin store handelsflåte, et internasjonalt medansvar for å sikre fri ferdsel på alle hav. Det at Norge deltar med fregatter i hangarskipsstyrken CSG25, når styrken nå deployerer til Asia under NATO-kommando, er en del av denne forpliktelsen.”

Selv om det norske forsvaret siden NATO-medlemskapet fra 1948 har vært fullt integrert i et vestlig USA-ledet militærapparat, var norske styrker konsentrert i Norge, de fleste i nord. Fra og med NATOs out of area-strategi på slutten av 1990-tallet ga ikke begrepet forsvar mening lenger. Det Paulsen sier er at Norge er totalt integrert i den globale kapitalismen og må være en del av det militære verdenspolitiet i alle hav.

Kamp mot krig og opprustning må ha høyeste prioritet for alle sosialister og anti-imperialister i året som kommer.