1. mai vs. 17. mai
Hvem var Jeanette Olsen?
Jeanette Olsen var en av de mest markante kvinnene i den norske arbeiderbevegelsen i mellomkrigstida. Som syerske, agitator, redaktør og revolusjonær sto hun midt inn i de harde ideologiske kampene som splittet venstresida i Norge etter den russiske revolusjonen. Hun nektet å underordne seg partilinjer hun mente sviktet internasjonal sosialisme, og ble både suspendert, utmeldt og ekskludert fra partier hun selv hadde vært med på å bygge opp. Samtidig var hun en av få kvinner som tok plass i de mest konfliktfylte politiske debattene i samtida, ofte beskrevet som «litt for skarp til at tilhøre det svake kjønn».
Etter at Norges Kommunistiske Parti ekskluderte Jeanette Olsen i 1936 for hennes forsvar av Lev Trotskij, ble hun redaktør for det trotskistiske tidsskriftet Oktober, som kom ut mellom 1937 og 1939. Tidsskriftet førte en skarp kritikk både av stalinismen i Sovjetunionen og av Arbeiderpartiets regjering, særlig dens passive holdning til flyktninger og framveksten av fascismen i Europa.
Revolusjon eller reform?
Artikkelen «1. mai vs. 17. mai», som Jeanette Olsen skrev i 1937, springer ut av en tid der spørsmålet om reform eller revolusjon splittet arbeiderbevegelsen. Den umiddelbare bakgrunnen var at Arbeiderpartiet dette året endelig oppga motstanden mot å feire den borgerlige nasjonaldagen 17. mai.
Olsen reagerte kraftig på det hun så som en stadig sterkere parlamentarisk og nasjonal linje, der arbeiderbevegelsen gikk fra å være en revolusjonær opposisjon til å bli en del av det borgerlige samfunnet.
Denne konflikten har også en tydelig parallell til dagens venstreside. Partiet Rødt framstår i dag som et reformistisk parlamentarisk parti som søker innflytelse gjennom budsjettsamarbeid og gradvise reformer innenfor det eksisterende systemet.
Jeanette Olsen står i vår revolusjonære sosialistiske tradisjon som kritiserer arbeiderpartier som gradvis blir en del av staten og nøyer seg med å administrere kapitalismen framfor å utfordre den.
1.mai vs. 17.mai
«Arbeiderne er ikke lenger i opposisjon,» skrev Tranmæl i oktober i fjor. Dette synspunkt er gjort gjeldende på mer enn én måte. Det er antagelig derfor arbeiderne ved tariffrevisjonen nå ble halvveis tvunget av sine politiske og faglige ledere til å vedta et meglingsforslag som faktisk betød at en senkning av arbeidernes levemåte var anerkjent midt i en økonomisk oppgangstid for industrien.
Det var det samme synspunktet Tranmæl gjorde gjeldende da det i år skulle tas standpunkt til festligholdelsen av 17. mai:
«Arbeiderklassen er i ferd med å gjenerobre landet sitt, og da får også de nasjonale symboler en ny tone og en virkelig mening.» (Arbeiderbladet 10/4-37)
Det er samme linjen DNAs sentralstyre følger når de gir enkelte partiavdelinger fullmakt til å la seg representere i 17. mai-komitéene rundt i landet, og stiller det fritt for dem å bruke det nasjonale flagget ved 1. mai-demonstrasjonene. Tranmæl er allerede begynt å skjelle Høyre huden full fordi de har forflatet «nasjonaldagen vår».
Er det helt glemt hva som har gjort 17. mai til borgerskapets spesielle frihetsdag og ikke f. eks. 7. juni? 17. mai 1814 var dagen for den grunnloven som skapte mulighetene for fri utvikling av det borgerlig-kapitalistiske samfunn i Norge. Det er den dagen Aftenposten frykter for at Torp skal holde festtalen i Oslo. Det er ikke uten grunn.
«Det er ikke noe plutselig omslag, men en naturlig utvikling man står overfor!» skriver Tranmæl. Omslaget kommer sammen med at lederne i arbeiderbevegelsen er nådd til høye stillinger ( f. eks. ministertaburetten) i det borgerlige samfunn, og nå vil de ha oss til å overta ansvaret for samarbeidet med borgerskapet.
La oss svare: For oss er ikke 1. mai bare «en fest- og demonstrasjonsdag», men en demonstrasjon i kampen mot borgerskapet og det nåværende samfunn. 17. mai og det norske flagg er nasjonale symboler, det vil si de er symboler for en borgerlig frigjørelse, ikke for arbeiderklassen. Det røde flagget er ikke ubrukelig for oss «fordi det er det internasjonale symbol for arbeiderklassen,» som Tranmæl skriver, – tvertimot, når vi også i år heiser det røde flagget, er det nettopp fordi vi vet at det er den internasjonale arbeiderbevegelses symbol, at det bare er i samarbeid med og med støtte av den internasjonale arbeiderklasse at vi kan skape sosialismen i Norge.
Les mer om Jeanette Olsen her:https://www.arbark.no/Utstilling/Jeanette_Olsen/Jeanette_Olsen.htm
https://www.marxists.org/norsk/reference/olsen/index.html