Trumps angrep på Iran – fire lærdommer om amerikansk imperialisme
Mens det amerikanske angrepet på Iran fortsetter, trekker Brian O'Boyle opp de underliggende motivene for Trumps siste krig. Hva er logikken bak USAs imperialisme?
Bilder fra Socialist Worker
Da Donald Trump satte i gang bombingen av Iran 28. februar, klarte USA i løpet av 24 timer å drepe størstedelen av landets politiske lederskap, inkludert øverste leder ayatollah Ali Khamenei.
Selv om Trump-administrasjonen tidligere har uttalt at konflikten ikke skal bli en «evighetskrig», antyder uttalelser om at krigen kan vare «så lenge det er nødvendig» at USA kan bli involvert i en langvarig konflikt.
Bombing av Iran er dypt upopulært blant det amerikanere, og bare 20 prosent støtter krigen. Det er også upopulært blant Trumps egne MAGA-velgere, som tok han på ordet da han lovet å avslutte USAs kriger i utlandet.
Men problemene stopper ikke der. Olje- og gassprisene stiger raskt, noe som rammer både Trumps velgere og den kapitalistiske økonomien. Flere av USAs allierte i regionen har blitt angrepet og fått økonomiene sine rystet. Samtidig ser Kina ut til å stå relativt trygt, blant annet på grunn av sin dominans i global skipsfart og sine enorme lagre av fossilt brensel. Og store deler av verden misliker nå Israel og USA enda sterkere enn før.
Hvorfor vil den amerikanske herskerklassen risikere så mye med et angrep på Iran? Hva er logikken bak amerikansk imperialisme i Midtøsten?
1. Bombing av Iran er et imperialistisk forsøk på å sikre kontroll over ressurser
USA klarte å temme arabisk nasjonalisme under Yom Kippur-krigen (1973), da Israel beseiret de samlede styrkene til Egypt og Syria med enorm hjelp fra det amerikanske militæret. Dette nederlaget ble krystallisert ved Camp David-avtalene i 1978, da Egypt beveget seg bort fra Sovjetunionen og undertegnet en fredsavtale med Israel. Dermed hadde amerikansk imperialisme for et kort øyeblikk de tre mektigste Midtøsten-statene under sin innflytelse – Saudi-Arabia, Iran og Egypt. Da Iran gikk fra å være en nær alliert under Sjahen til å bli et fiendtlig religiøst styre i 1979, mistet USA sitt viktigste fotfeste i regionen. Tanken var at Iran og Saudi-Arabia sammen skulle beskytte amerikanske interesser.
Den iranske revolusjonen skapte imidlertid fire kraftige tilbakeslag for amerikansk imperialisme:
• Den endret maktbalansen i regionen og skapte en sterk fiende for Israel som er USAs viktigste allierte.
• Den ødela USAs såkalte «to-pilar-strategi» (basert på Iran og Saudi-Arabia) og bidro til økt regional ustabilitet.
• Den skapte et politisk sentrum for motstand mot amerikansk dominans i regionen.
• Den fjernet verdens tredje største oljereserver fra amerikansk kontroll og førte dem etter hvert nærmere Kina.
Det er i lys av disse strategiske nederlagene at Trumps bombing av Iran må forstås.
Da hundretusener av iranere demonstrerte i gatene i januar, gjorde USA ingenting for å støtte dem, selv om tusenvis ble drept av regimet. Amerikanske generaler er ikke interessert i folkelige opprør nedenfra. De ønsker i stedet å destabilisere regimet for å kunne installere et mer samarbeidsvillig regime.
Hvis det ikke lykkes, er de villige til å la vanlige mennesker betale prisen gjennom kaos og ødeleggelser.
Dersom dette mislykkes, vil USA tillate at vanlige menneskers liv legges i ruiner som pris for å avvikle sin regionale fiendes makt. For å forstå hvorfor, må vi se utover selve konflikten.
2. USA ønsker å gjenopplive Abraham-avtalene
En av grunnene til 7. oktober var trusselen mot Palestina fra Abraham-avtalene. I ukene før Hamas lanserte sitt angrep så det stadig mer ut til at Saudi-Arabia ville normalisere forholdet til Israel og deretter samarbeide med dem om å bygge et regionalt senter for USA-sponset kapitalakkumulasjon. Hamas-angrepet og det påfølgende israelske folkemordet har gjort Abraham-avtalene langt vanskeligere å oppnå. Den folkelige opinionen i den arabiske verden gjør det mye vanskeligere for de Midtøstlige herskende klassene å normalisere forholdet til Israel, men Trump gir seg ikke. Han regner med at ved å fjerne det iranske regimet vil han styrke Israels regionale makt og dermed presse de gjenværende arabiske herskende klassene til å gjenopplive avtalene. Med andre ord vil Trump bruke det amerikanske militæret til å gjøre det diplomatiet ikke klarte: å tvinge regionen inn i et mer integrert kapitalistisk sentrum med Israel som sentral aktør.
Historisk sett har USA forfulgt sine imperialistiske mål gjennom slike regionale strategier med betrodde lokale partnere.
Etter andre verdenskrig bygget USA opp Vest-Tyskland som sentrum for kapitalistisk utvikling i Vest-Europa. Det åpnet nye markeder for amerikansk kapital og bidro til å svekke Sovjetunionens innflytelse.
USA gjorde mye av det samme i Sørøst-Asia gjennom støtten til gjenoppbyggingen av Japan. Nå ønsker USA å skape en tilsvarende kapitalistisk utviklingssone i Midtøsten, rundt den israelske staten.
Abraham-avtalene legger opp til et frihandelsområde der gulfstatene knyttes til Israel økonomisk og sikkerhetspolitisk – og gjennom Israel til amerikansk kapital.
Planen er å kanalisere enorme oljeinntekter inn i Israels høyteknologiske sektorer: kunstig intelligens, bioteknologi, overvåkningsteknologi og landbruksteknologi.
Trump har samlet enorme investeringsløfter fra regionens mest reaksjonære stater, og Det hvite hus oppgir følgende på sine nettsider:
De forente arabiske emirater: Et investeringsrammeverk på 1,4 billioner dollar over 10 år og 200 milliarder dollar i nye kommersielle avtaler.
Qatar: En økonomisk forpliktelse på 1,2 billioner dollar.
Saudi-Arabia: En investeringsforpliktelse på 600 milliarder dollar.
Utenlandske investorer må imidlertid fortsatt overbevises om at dette nye investeringsregimet er fritt for trusselen fra Iran og dets stedfortredere. Den pågående bombingen er utformet for å oppnå nettopp dette.
3. Det endelige målet er å ta opp kampen mot Kina
Siden år 2000 har de vestlige statene falt fra 80 prosent av den globale økonomien til bare 58 prosent.
Den kinesiske økonomien er nå større enn USAs målt i kjøpekraft, og landet har et årlig handelsoverskudd på rundt 1 billion dollar.
USA frykter særlig at Kina skal ta ledelsen innen kunstig intelligens og dermed dominere fremtidens kapitalisme.
Men en direkte konfrontasjon er vanskelig av to grunner. For det første kontrollerer Kina prosesseringen av sjeldne jordmetaller. Dette er råvarer USA er avhengig av for å bygge opp sin egen KI-infrastruktur. For det andre har mange amerikanske selskaper omfattende leverandørkjeder gjennom Kina som må beskyttes.
Så langt har USA derfor valgt ulike strategier for å demme opp for det de ser som sitt «Kina-problem». Den første er jakten på militær dominans. USA bruker i dag nesten tre ganger så mye på militæret som Kina; rundt én billion dollar mot Kinas 350 milliarder. Dette gir den amerikanske herskerklassen hard makt til å presse stater som vurderer å orientere seg nærmere Kina.
For det andre har USA støttet strategiske allierte som alternative sentre for kapitalakkumulasjon i Øst-Asia, særlig Taiwan, Sør-Korea og Japan. Disse landene har også fått en viktig militær rolle. Sammen med USA inngår de i en kjede av allianser og baser i Sør-Kina-havet som utfordrer Kinas kontroll over de sjøveiene landet er avhengig av for sin enorme eksport.
Kina har svart på denne inndemmingsstrategien med sitt eget gigantiske prosjekt: Belte- og vei-initiativet til rundt fire billioner dollar.
Dette er en strategi for å trekke store deler av Asia inn i Kinas økonomiske maktsfære, samtidig som det bygges alternative handelsruter både over land og til sjøs.
I denne sammenhengen er Midtøsten særlig strategisk viktig. De siste to tiårene har Kina i økende grad sett regionen som en avgjørende sjøforbindelse. Kina er i dag avhengig av Midtøsten for rundt 60 prosent av sin handel med Europa, og en stor del av russisk olje til Kina transporteres gjennom Suezkanalen. Samtidig er Kina blitt Midtøstens største handelspartner: handelsvolumet økte fra 265 milliarder dollar i 2017 til 507 milliarder dollar i 2022.
Kina er også verdens største importør av olje fra Midtøsten, og rundt halvparten av landets energiimport kommer fra gulfstatene.
Dette har gitt Kina betydelig myk makt i regionen, som landet har brukt til å oppmuntre flere stater i Midtøsten til å orientere seg politisk mot Beijing. Samtidig mangler Kina foreløpig den militære makten som trengs for å beskytte sine enorme interesser i regionen.
En måte Kina har forsøkt å løse dette på, er gjennom sitt strategiske forhold til Iran. Da USA gjeninnførte sanksjoner mot Iran i 2018, fortsatte Kina å kjøpe store mengder iransk olje. I 2021 inngikk Iran og Kina et omfattende strategisk partnerskap verdt anslagsvis 400 milliarder dollar – rundt ti prosent av hele Belte- og vei-initiativets budsjett.
Et sentralt element i denne avtalen er utviklingen av havnen i Chabahar og en ny oljeterminal ved Jask-havnen sør for Hormuzstredet. Et tydelig tegn på Kinas økende innflytelse i regionen var også landets rolle i å megle frem en tilnærming mellom Iran og Saudi-Arabia i 2023.
Dette var en direkte utfordring for Abraham-avtalene. En normalisering mellom Iran og Saudi-Arabia kunne åpnet for bedre relasjoner mellom regionens to mektigste stater og redusert Irans isolasjon. Det ville vært et alvorlig slag mot USAs dominans i regionen.
Derfor brukte USA kaoset etter 7. oktober til å begrave denne muligheten. En viktig grunn til at USA konsekvent har støttet Israels høyrisikostrategier, er nettopp ønsket om å forhindre at Kina kan dra nytte av Israels økende internasjonale isolasjon.
Amerikanske strateger vet hvor vanskelig det vil være å rehabilitere Israel gjennom diplomati. Derfor forsøker de i stedet å gjøre det gjennom en regional økonomisk strategi: å bygge en ny kapitalistisk maktblokk i Midtøsten rundt Israel, beskytte sin viktigste allierte i regionen, redusere Kinas innflytelse og samtidig utvide amerikanske kapitalakkumulasjonskretser.
Folkemordet i Gaza, den regionale ødeleggelsen og de massive sivile tapene springer alle ut av disse bredere imperialistiske målene.
4. Amerikansk imperialisme vil trolig tape
Mye står på spill. Et Midtøsten dominert av handels- og sikkerhetsallianser mellom de oljerike gulfstatene og Israels høyteknologiske sektor som er støttet av USA, vil gi Washington et formidabelt strategisk grep.
Det vil i praksis gjøre hele regionen til en amerikansk maktsfære. Det vil gi USA et kraftig pressmiddel i rivaliseringen med Kina samt styrke den amerikanske høyresiden i dens forsøk på å omforme Europas rolle i den amerikanske maktordenen.
Det ville også gjøre Trump og hans allierte enormt rike.
Men de potensielle gevinstene kan ha blendet USA til å overvurdere sin egen styrke.
I Financial Times spekulerer Gideon Rachman om den lettheten USA opplevde ved regimeskiftet i Venezuela kan ha gitt Trump-administrasjonen en farlig dose overmot. Kanskje trodde de at et massivt «sjokk og ærefrykt»(shock and awe)-angrep raskt ville frembringe en iransk Delcy Rodríguez, eller i det minste destabilisere regimet så mye at det kollapset.
Allerede nå virker slike antakelser svært optimistiske.
Det iranske regimet har nemlig forberedt seg på et amerikansk angrep gjennom det analytikeren Robert Page kaller horisontal eskalering. Strategien går ut på å desentralisere kommandostrukturen, trekke USA inn i en lang utmattelseskrig og samtidig destabilisere hele regionen.
Den iranske ledelsen regner med at den bare kan overleve dersom kostnadene for USA og dets allierte gradvis øker. Målet er derfor å skape uro i den globale kapitalismen og drive en kile mellom de arabiske massene og deres herskere.
For å oppnå dette har Iran satset på relativt billig krigføring med særlig bruk av droner, for å ramme oljeanlegg, forstyrre globale forsyningskjeder og skape uro i energimarkedene.
Iranerne har fulgt Trump nøye det siste året. De vet hvor følsom han er for press mot dollaren, særlig dersom store aktører begynner å selge amerikanske statsobligasjoner.
Ved å angripe olje- og gassanlegg og true skipstrafikken i Hormuzstredet skaper Iran inflasjonspress i energimarkedene som sprer seg til finansmarkedene. Dette legger et betydelig økonomisk press på USA.
Som analytikeren Luke Gromen nylig formulerte det:
«Iran trenger ikke å beseire det amerikanske militæret, bare det amerikanske statsobligasjonsmarkedet.»
Samtidig forsøker Iran å trekke motstanderne inn i en lang krig som vil gjøre samarbeidet mellom arabiske regimer og Israel stadig mer politisk kostbart.
Robert Page beskriver strategien slik:
«Horisontal eskalering handler ikke bare om å ramme flere mål. Det handler om å endre hvordan fienden oppfatter risikoen ved å fortsette krigen. Jo lenger konflikten varer, jo vanskeligere blir det for arabiske regimer å samarbeide med Israel uten å miste legitimitet hjemme.»
USA ønsket å ydmyke Iran og demonstrere sin makt i regionen. De ville fjerne den viktigste hindringen for Abraham-avtalene og åpne veien for en USA-ledet kapitalistisk integrasjon av Midtøsten som kunne svekke Kina.
Det de så langt har oppnådd er noe helt annet; nemlig regionalt kaos, økende global avsky og en stadig tydeligere følelse av at det amerikanske imperiet er i tilbakegang.
Som Gideon Rachman nylig skrev:
«Trump kunne starte denne krigen når han selv ønsket, men det er langt fra sikkert at han kan avslutte den på samme premisser. ‘Epic Fury’ kan fort ende som en episk fiasko.»
Det kan godt bli resultatet. Men i mellomtiden vil kostnaden for vanlige mennesker være enorm.
Lærdommer for sosialister
1. Vestlig imperialisme – ledet av det amerikanske militæret – er verdens største terrorist. Bomber har aldri bidratt til frigjøring. USA og dets allierte er årsaken til ødeleggelsen, folkemordet og destabiliseringen av Midtøsten; de har ødelagt livet til millioner av mennesker, og de vil aldri være løsningen. Vi må slåss mot vestlig imperialisme og fordømme hvordan det bare skaper tap av liv, kaos og destabilisering i regionen.
2. Det iranske regimet er ingen venn av vanlige mennesker. Det iranske regimet er dypt reaksjonært. Det har gjentatte ganger myrdet sine egne folk og motsetter seg bare amerikansk imperialisme for å opprettholde sitt eget grep hjemme. Retorikken om palestinsk frigjøring brukes også som politisk dekke. Vi stiller oss derfor på det iranske folkets side mot deres herskere og de vestlige imperialistene.
3. Kina har også imperialistiske ambisjoner. Det kinesiske kommunistpartiet var mer enn villig til å støtte opp under et dypt reaksjonært teokrati for å fremme sine egne ambisjoner i regionen. I denne sammenhengen må vi avvise den «campistiske» ideen om at vi bør støtte «det minste av to onder». Vi avviser å renvaske det iranske regimets eller det kinesiske kommunistpartiets forbrytelser bare fordi de av egne reaksjonære grunner motarbeider USA.
4. Hovedfienden er på hjemmebane. Våre egne ledere forteller gjerne sannheten om grusomhetene til regimer som motarbeider vestlig imperialisme, men er tause når Trump begår forbrytelser mot menneskeheten. Norske politikere nekter å ta et reelt oppgjør med folkemordet Israel bedriver. De protesterer heller ikke mot Israels deltakelse i idrettsarrangementer eller Eurovision, slik de ville gjort overfor ethvert annet land som begikk de samme grusomhetene. De norske elitene hevder å stå for internasjonale menneskerettigheter, men lukker øynene for fremveksten av fascisme og autoritære trekk for å beskytte sine egne økonomiske interesser. Derfor må vi avsløre og kringkaste brutaliteten, løgnene og hykleriet i den vestlige imperialismen.