Et motnarrativ til et campistisk og vestsentrert blikk på Iran

Fra masseprotestene i Iran, 2026

Vi kritiserer campistiske antiimperialister for å tolke iranske protester utelukkende gjennom vestlig geopolitikk og dermed frata iranere egen politisk handlekraft. Campisme betyr å redusere sosialistisk politikk til å støtte en bestemt geopolitisk 'leir'. Man støtter regimer eller aktører som er motstandere av vestlig imperialisme (spesielt USA), uavhengig av om disse regimene er autoritære eller undertrykkende. Det innebærer en forenklet "oss mot dem"-holdning (to leire/camps) hvor fiendens fiende defineres som venn. 

Artikkelforfatteren understreker at ekte solidaritet handler om å støtte undertrykte mennesker – ikke autoritære stater som bare er «anti-vestlige».

Banafsheh Ranji

Dette er en kritikk mot campistiske antiimperialister (inkludert det norske politiske partiet FOR), som forsøker å undergrave folkebevegelsene i Iran. Startpunktet og sluttpunktet for denne gruppen når de snakker om Iran og de nylige protestene er vestsentrert. De hevder at de vil motarbeide vestlig hegemoni, men i sterk kontrast til dette står deres manglende evne til å se verden utenfor det vestlige perspektivet. 

Argumentasjonen deres representerer et lærebokeksempel på orientalisme og rasisme. For det første, for denne gruppen er verden delt i to halvdeler: vest og øst. Østen er kun drevet av elementer som Vesten definerer. I tillegg, ved å se alle iranske protester gjennom linsen av vestlig intervensjon, benekter campister at iranere har sin egen politiske vilje, egne ønsker og kapasitet til selvorganisering. 

Dessuten er antakelsen om at geopolitisk posisjon (å være i opposisjon til Vesten) er viktigere enn det faktiske innholdet i politikken (autoritarisme og massemord) problematisk. Den behandler iransk politikk som fundamentalt forskjellig fra universelle standarder for menneskerettigheter og verdighet. Videre reduserer de hele den iranske opposisjonen til høyreekstremister, sjahtilhengere og sionister. Dermed overser de mangfoldet i det iranske samfunnet, inkludert kvinnebevegelsen, fagforeningene, etniske bevegelser, studentbevegelsen og arbeiderbevegelsen.

Dette er et klassisk orientalistisk grep som behandler "Østen" som en monolittisk, udifferensiert masse. Dette er et bevisst forsøk på å tie, marginalisere og overskygge mangfoldet av stemmer i det iranske opposisjonslandskapet og i det iranske samfunnet selv.

La oss se nærmere på noen av stemmene fra Iran i disse dagene som bevisst overses av campister. Før internettavstengningen kunngjorde «Syndicate of Workers of Tehran and Suburbs Bus Company» (Forbundet av Arbeidere i Tehran og Omegns Busselskap) sin «solidaritet med folkets kamper mot fattigdom, arbeidsledighet, diskriminering og undertrykkelse» og stilte seg mot «enhver tilbakevending til en fortid definert av ulikhet, korrupsjon og urettferdighet» samt fordømte «enhver propaganda, rettferdiggjøring eller støtte til militær intervensjon fra fremmede regjeringer, inkludert USA og Israel». 

Senere, 28. januar, utstedte Forbundet en uttalelse som sterkt fordømte den utbredte massakren av demonstranter under januar-opprøret, og beskrev den som en av de mest omfattende og brutale nedslaktingene av protester de siste tiårene. Forbundet erklærte igjen at «frigjøringen av det iranske folket bare er mulig gjennom bevisst, organisert og uavhengig deltakelse av arbeiderklassen og andre undertrykte grupper i landet, og ikke gjennom militær intervensjon fra fremmede regjeringer eller styrker tilknyttet dem.»

Fredag 9. februar bekreftet Koordineringsrådet for Iranske Lærerfagforeninger identitetene til minst 200 skoleelever drept av den iranske staten under de landsomfattende protestene i desember-januar. Ifølge rådet er dette en stat som ser barn ikke som besittere av retten til liv, men som hindringer for sin egen overlevelse.

Sosiologistudentenes Vitenskapelige Forening ved Tarbiat Modares Universitet (Tehran) publiserte 30. januar 2026 en feltrapport som dokumenterte at minst 50 uidentifiserte kropper av kvinnelige demonstranter fortsatt holdes ved Kahrizak rettsmedisinsk senter i Tehran. Disse kvinnene ble drept under de landsomfattende protestene mellom 7. og 10. januar, men de har ikke blitt identifisert eller returnert til familiene sine. Rapporten slår fast at «mens Den islamske republikkens undertrykkelsesapparat er blitt intensivert mer enn noensinne» og har publisert en liste over «2986 navn som en performativ gest», «viser denne feltrapporten at listen ikke bare er ufullstendig, men også tjener som et forsøk på å skjule den smertefulle virkeligheten av den menneskelige katastrofen som har utfoldet seg.»

For campister kommer prioriteringen av 'å ikke bli brukt av vestlig propaganda' foran solidaritet med dem som blir drept. I 47 år har iranere blitt fortalt at hver protest, hvert krav om frihet, hvert rop om rettferdighet egentlig er en vestlig konspirasjon. Hver kvinne som tar av seg hijaben sin blir stemplet som en CIA-agent. Hver student som krever demokrati fremstilles som en israelsk marionett. Hver arbeider som streiker for lønn beskyldes for å tjene utenlandske interesser. Hver etnisk person som har gitt uttrykk for sin frustrasjon har blitt beskyldt for å true sikkerheten. 

Nå gjentar disse falske anti-imperialistene i Vesten det samme rammeverket som et autoritært teokratisk regime. Et teokratisk regime som systematisk har myrdet opposisjonelle — inkludert venstreorienterte, marxister, kommunister, sosialister og fagforeningsfolk — fra begynnelsen av sitt styre i 1979. 

Iran er et kapitalistisk land med egne imperialistiske ambisjoner.

Sann internasjonalistisk solidaritet innebærer å stå sammen med undertrykte mennesker overalt, uavhengig av om det passer inn i en gitt geopolitisk analyse. Alt mindre utgjør forræderi kledd opp som prinsipper.

Iranere besitter handlekraft. Levende bevegelser eksisterer. Modige aktivister arbeider. Mangfoldige politiske tradisjoner lever. En lang historie med motstand har funnet sted. Den som mangler handlekraft, den som ikke har noe å tilby verden utover å ta side med en stat i statskonflikter, er faktisk campist-grupper, som det norske partiet FOR.