Opprustning i Europa og europeisk imperialisme

Etter at Sverige og Finland har meldt seg inn i NATO er Irland det siste landet i Nord-Europa som har beholdt sin nøytralitet.  Irland er imidlertid med i EU. Nå presser høyresiden i irsk politikk på både for at Irland skal gå inn i militærallianser. På samme måte som i EU og i Norge er dessuten presset for opprustning stort. Her er en oversatt artikkel om den irske situasjonen av Marnie Holborow.

Holborow er aktiv i irske People before Profit og Socialist Workers Movement som er knyttet til IS-tendensen. Hun viser i denne artikkelen hvorfor venstresiden ikke må ha illusjoner om at Europa er et progressivt alternativ til et USA-ledet NATO.

«Europa er klar til å øke sine forsvarsutgifter massivt». I sin tale under lanseringen av EUs nye plan for opprustning (ReArm Europe) den 6. mars, kunne EU-president Ursula von der Leyen ikke ha vært tydeligere:

Regjeringer i hele EU vil nå kunne øke sine forsvarsutgifter til 1,5% av BNP. For dette formålet vil Stabilitets- og vekstpakten bli satt til side.

800 milliarder euro vil bli brukt til å «revitalisere» forsvarssektoren, for å oppgradere det europeiske vernet mot fly-, drone- og cyberangrep. Flere missiler og mer ammunisjon vil ble kjøpt inn for fylle opp Ukrainas tilgang på artilleri.  I tillegg vil den europeiske investeringsbanken (European Investment Bank) sette 150 milliarder euro til disposisjon for videre investeringer i forsvar.

Ut med det gamle…

Det er verd å merke seg  at EU nå vil tilsidesette krav i Stabilitets- og vekstpakten. Fram til nå har Stabilitets- og vekstpaktens føringer for statlig pengebruk vært ryggraden i EUs finanspolitikk. Den har blitt praktisert svært strengt. Portugal, Italia, Irland, Hellas og Spania fikk bittert kjenne dette på kroppen i forbindelse med finanskrisen i 2008. Det var logikken som var bygd inn i Stabilitets- og vekstpakten som gjorde det mulig å skyve  kostnadene for krisen i bankvesenet over til arbeiderklassen.

Stabilitets- og vekstpakten ble introdusert på slutten av 90-tallet.  I møte med den økte internasjonale konkurransen som fulgte med globaliseringen, forsøkte EU-landene å forene krefter gjennom en felles valuta. Den europeiske sentralbankens skulle føre en strenge pengepolitikk for å sikre «prisstabilitet». Pakten signaliserte at man gikk bort fra keynesianismen og ga seg fullt og helt hen til neoliberalismen. Når denne pakten nå settes til side, er det som sedvanlig ikke for å møte europeiske folks behov, men for å tilfredsstille EU-toppene og EU-kapitalens interesser som nå beveger seg på en vei som leder mot militær konfrontasjon.

Opprustingsplanen er uttrykk for en ny  retning for EUs imperialisme. Trump og MAGA-bevegelsens utenrikspolitiske agenda, som inkluderer en brutal utbytting av både Gaza og Ukraina  av amerikansk kapital, har endret verdensordenen. Clinton, Obama og Biden forsøkte å opprettholde hegemoniet til en gradvis med svekket  amerikansk kapitalisme gjennom allianser med pro-vestlige stater, også EU. Trump derimot kjører en aggressiv «Amerika frøst!» alenegang. Ut med det frie markedet og gamle allianser, inn med proteksjonisme, tollsatser, tilraning av ressurser, en ny rangering av allierte og med en mulig tilnærming mot Russland.

Elefanten i rommet er selvfølgelig Kina, nå en seriøst konkurrerende imperialistmakt. Kina har forbigått amerikansk tech-sektor med sin avanserte og rimeligere KI-utvikling, Kinesisk produksjon av elektriske kjøretøyer truer EUs bilindustri. Dette gjør Kina til en av de mest dynamiske kapitalistiske økonomiene i verden, nest etter USA målt i størrelse. Kina er også i ferd med å oppgradere sine militære muskler betydelig. Med Trumps manøver for å skyve Russland bort fra Kina, kan det se ut som EU plutselig blir stående alene, nå på kant med sin tidligere allierte, USA.

Imperialisme

Deler av venstresida har aldri villet sette imperialist-stempelet på EU. Et eksempel er  italienske antikapitalisten Tony Negri som tidlig på 2000-tallet var kjent i anti-globaliseringsbevegelsen. Negri støttet flere av EUs konstitusjonelle traktater.  Han så på Europa som en motmakt til «Empire» og amerikansk unilateralisme, som en regulator av det frie markedet. Det radikale, greske partiet Syriza som på 2010-tallet hadde stor oppslutning og regjeringsmakt, trodde det var mulig å få  EU kunne skifte kurs i innstrammingspolitikken. Syriza hadde sin bakgrunn i den eurokommunistiske tradisjonen. (Partiet trodde det fantes en spesiell Europeisk vei til sosialisme som involverte en allianse med sentrumspartier). Partiet hadde ingen plan B da det viste seg at EU tvang Hellas til kraftige nedskjæringer.   Ikke minst har sosialdemokratiske partier over hele Europa stor tiltro til EU som en beskytter av sosiale reformer, en institusjon som overskrider og motvirker nasjonalisme og til og med er en kraft for fred. 

For å forstå EUs imperialistiske dimensjon, må vi forstå imperialismens  natur. Imperialisme er et produkt av kapitalismens utvikling – kapitalismens høyeste stadium, som Lenin sa det. Kapitalismen drives ikke bare av utbytting av arbeid, men også av en konkurranse mellom kapitaler om å sikre seg størst mulig profitt. Kappløpet om kapital akkumulasjon foregår dels som konkurransen mellom selskaper, men også mellom deres beskyttere – statene. Disse statene vil gå til krig hvis de må, for å beholde sin posisjon i verdensmarkedet.  Arbeiderklassen, på sin side, er verken tjent med et slikt utbyttingskappløp eller den verste konsekvensen som er krig.  Lenins motstand mot første verdenskrig var bygget på denne innsikten.

Imperialismen som vokste frem på 1800-tallet  kapitalisme var basert på plyndringsherjinger i kolonier.  Det var samtidig en utvikling som var med å skape et internasjonal system for utbygging av lønnsarbeid. De enkelte europeiske landene var dypt involvert i å krafse til seg ressurser fra koloniene, noe Marx kalte «a bleeding process with vengenance» (en blodig prosess, med en underliggende mening).

Geopolitisk rivalisering ble intensivert etter hvert som kapitaliststatene delte verden opp mellom seg. Statlig militærmakt og kapitalistisk industri ble vevet sammen i det våpensystemer og militær teknologi var avhengig av en sterk kapitalistisk produksjonsbase.

EU og imperialisme

EU ble dannet innenfor rammen av den amerikansk imperialisme. Det europeiske kull- og ståluniuonen, senere Det europeiske økonomiske fellesskap (EF), ble skapt av et Europa var sterkt preget av amerikansk dominans. Washingtons Marshallplan sørget for tiltrengt kapital og materialer som gjorde Europa i stand til å gjenoppbygge økonomien etter andre verdenskrig. For USA sikret disse investeringene et marked for amerikanske varer, skapte forutsigbare handelspartnere og bidro til utviklingen av stabile regjeringer innenfor USAs innflytelsessfære. Fra starten av, var europeisk enhet en del av den kalde krigens prosjekt med å isolere den framvoksende imperialistmakten Russland, og for bekjempe kommunisme og massemobilisering basert på sosial misnøye  på hjemmebane.

USA bidro til å skape NATO (North Atlantic Treaty Organization) og plasserte hundretusener av soldater i Europa for å utfordre innflytelsen fra Sovjet. USAs strategi for Vest-Europa i etterkrigstiden hadde et dobbelt siktemål, i både Sovjet og Tyskland. Tyskland ble delt i to, mens Frankrike beholdt sin militære styrke. USA sikret sitt verdenshegemoni gjennom å samle avanserte, kapitalistiske land i ulike institusjoner slik som IMF og Verdensbanken, og gjennom å konsolidere militærmakt under NATO. EU tilpasset seg spillereglene i denne kapitalistiske ordenen som en lillebror.

Under NATOs vinger

I dag har NATO omfattende styrker i Europa. Det inkluderer seks utplasserte våpenlagre i Europa, utstyrte med tanks og armerte kjøretøy, åtte luftskvadroner, fire marinedestroyere, og anslagsvis skremmende 100 atombomber. I tillegg har USA rundt 10 000 soldater utplassert i Polen – en nøkkelbrikke i NATOs østflanke mot Russland.

EU selv har knyttet seg stadig tettere opp mot NATO. I dag er 23 av 27 EU-land medlemm av NATO. Finland og Sverige holdt lenge på sin nøytralitet, men har nå falt inn i folden. Den irske regjeringens ønske om å svekke den irske nøytraliteten gjenspeiler det samme presset fra EU om å styrke seg selv som militærmakt.

Flere irske soldater oppfordres til å delta i operasjoner i økende grad under NATO-ledelse. Partnership for Peace (Samarbeid for fred) er et NATO-program. Det samme er Individual Tailored Partnership Programme, konstruert for å dele informasjon og etteretning på områder som fredsbevaring, maritim sikkerhet og håndtering av cybertrusler. EUs egne tropper opererer side om side med NATO. Et informasjonsskriv om EU avslører selvmotsigende nok at «EUs tropper styrker EUs strategiske, militære autonomi, og styrker på den måten også NATO.». Europas nye opprustningsplan befester EUs nære samarbeid med NATO, i det det styrker EUs kampvillighet uløselig knyttet til militæralliansen.

I denne situasjonen er det skuffende å se Sinn Féin, den en gang så trofaste forkjemper mot EUs militarisme, droppe sitt løfte om å trekke seg fra EUs og NATOs forsvarsordninger. Sinn Féin-politikeren Matt Carthy har sagt at partiet ønsker å forbli i både PESCOs militære samarbeid mellom medlemslandene og i NATO-sponsede Partnerskap for fred-prosjekter. Dette er definitivt ikke tiden for slike innrømmelser.

Imperialismens tankesett

Ved siden av militarisering, har EUs politiske praksis og ideologi sine røtter i imperialistisk og rasistisk tankesett. Innvandrere i den europeiske unionen møter krenkelser av menneskerettigheter, diskriminering og rasistisk vold. Festning Europa konstituerer i dag et massivt undertrykkende kontrollapparat som består av EU-LISA, som opprettholder og opererer med enorme IT-systemer og databaser.  EU-institusjonen  Frontex tar seg av grensekontroll og deportasjoner. Disse prosjektenes kostnader er  kolossale og beløper seg på milliarder av euro hvert år. Den menneskelige prisen er langt høyere. EUs narrativ eller fortelling om «innvandringskrise» er nettopp det som har oppmuntret partiene på ytre høyre fløy. I dag har minst fem EU-land ytre høyre eller neofascistiske partier i regjering.

EU legger også til rette for videre imperialistisk plyndring. Andy Storey har i en nylig artikkel i «Rebel» vist hvordan EUs handelsavtale Memorandums of Understanding med Rwanda, legger grunnlag for systematisk tyveri av råvarer fra Den demokratiske republikken Kongo. Relasjonen mellom EU og Afrika handler om en dominans som fortsetter å tømme Afrika for ressurser gjennom de gamle kolonimaktenes strukturer, inkludert militærmakt, og multinasjonale selskaper.

EUs fullstendig ulike respons på invasjonen i Ukraina og på invasjonen i Gaza er betegnende for unionens neokoloniale tankesett. EUs utenrikspolitikk, slik Alvaro Oleart og Juan Roch peker på, er bygget på logikken om «the garden and the jungle» en rasistisk metafor framsatt av Josep Borrell, som har fungert som EU-kommisjonens minister for for utenriks- og sikkerhetspolitikk. Ukraina er en del av «hagen», et forholdsvis hvitt og kristent samfunn, med status nært opp til NATO og EU — en del av «den europeiske familien» i følge von der Leyens. Gaza har en helt annen status. Ord som Nakba, folkemord, okkupasjon, kolonialisme og apartheid finnes ikke i EUs ordbruk. Ursula von der Leyen forsøker så visst ikke å pakke inn sine civilizing mission-fordommer. I 2023, 75 år etter Nakba, priste hun Israel for å få «ørkenen til å blomstre».

Den reelle militariseringen av EU

Wolfgang Streeck, tysk sosiologisk kritiker av EUs neoliberalisme, kaller EU et «liberalt imperium», fordi det mangler kapasitet til militær intervensjon. Men dette har ikke vært tilfelle på en stund.

Selv før Russlands invasjon i Ukraina hadde militariseringen av EU hatt en stadig vekst. I 2021 var de samlede utgiftene til sikkerhet og forsvar på 43,9 milliarder euro, eller 123% mer enn de sju foregående budsjett-årene. Det europeiske forsvarsfondet, avsatt til forskning på utvikling av høyteknologiske våpen, fikk en enda større økning.

Etter invasjonen i Ukraina i februar 2022 så Europa den bratteste økningen i militærutgifter på 30 år. Pengebruken overgikk for første gang den i 1989, ved slutten av den kalde krigen, og var 30 prosent høyere enn i 2013. Legger man til Storbritannias utgifter blir EU-relaterte land verdens nest største militære pengebruker, etter USA men før Kina.

EUs nesten fanatiske støtte, ledet av Tyskland, til Israels folkemord-krig i Gaza, har avslørt EUs krigerske natur. Den internasjonale straffedomstolen(ICC), som EU-land til nå har støtte, fant Israel skyldig i apartheid mot palestinere og pekte på at Israel la til rette for folkemord.

Dette året har vi sett flere europeiske land som har kritisert Israels handlinger i Gaza og samtidig offisielt anerkjent staten Palestina. Pro-palestinske demonstrasjoner var en ukentlig hendelse i alle europeiske hovedsteder. Likevel holder EUs ledelse rigid fast ved sin pro-Israelske linje. Mens noen land som Frankrike, Spania, Italia og Belgia reduserte sitt våpensalg til Israel, kom det ikke noe forbud mot våpensalg til Israel fra EU. Man kan undre seg over hvordan Europas ReArm-plan vil påvirke våpensalg til undertrykkende regimer i framtida.

Våpen til Ukraina

Den europeiske unionen har sent totalt 141 milliarder dollar i støtte til Ukraina, inkludert 51 milliarder dollar i militærhjelp ifølge Europakommisjonen. 

Siden februar 2022 har EU ilagt Russland 15 pakker med sanksjoner i hensikt å redusere Russlands evne til å finansiere en krig mot Ukraina.

Europa har overgått USA når det gjelder støtte til Ukraina. Totalt har Europa bevilget 70 milliarder euro i finansiell og humanitær støtte i tillegg til 62 milliarder euro i militærhjelp. Til sammenlikning ligger USAs bevilgninger på 50 milliarder til finans og humanitære formål og 64 milliarder euro til militærhjelp.

Europa ligger også langt over Russland når det kommer til militær pengebruk. I 2024, før ReArm-planen, brukte EU-landene til sammen 457 milliarder dollar på forsvar sammenlignet med Russland forsvarsbudsjett på 146 milliarder dollar midt i en krig. Donald Tusk, polsk statsminister, hilste ReArm Europe velkommen og deklarerte samtidig åpenlyst at Europa er i et nødvendig våpenkappløp med Russland fordi «vi er i en førktigstid.»

Imperialismens skiftende ansikt

Den relative økonomiske nedgangen i USA sammenlignet med andre ledende kapitaliststater har foregått sakte, men sikkert siden 80-tallet. USA forsøkte å beholde sitt hegemoni ved å knytte avanserte kapitalistiske land sammen i neoliberale kapitalistiske blokker. Dette var den såkalte «regelbaserte internasjonale orden», og det er den som nå kollapser.

Foran våre øyne griper militariseringen av Europa om seg. Vi har sett den største krigen på kontinentet siden 1945. I Gaza er minst 50 000 mennesker drept, inkludert mer enn 18 000 barn. Palestinere påføres stadig ubeskrivelig smerte og lidelse.

Markedene kalkulerer nervøst med «geopolitisk risiko». Noen finanskommentatorer forutser mer kynisk at Tysklands økte militære investeringer innebærer den viktigste økonomiske stimulansen på årtier. Regjeringer vil hevde at vi står foran store sikkerhetsutfordringer, at Russland utgjør en trussel mot Europa, at vi nå alle må bruke mer penger på militæret.

Vi må stå imot en slik fortelling og forstå den underliggende imperialistiske og kapitalistiske logikken som nærer den. EU kan ikke lenger fremstilles som en slags tredje kraft mellom de to viktigste imperialistiske rivalene. Den kraftige opprustning er lyden av krigstrommer.

Vi trenger flere sykehussenger, flere hus, flere lærere, ikke mere cyber-sikkerhetssystemer for forsvaret eller flere bomber og tanks.

Micheál Martins (Irlands statsminister) svar på ReArm Europe var at Irland ikke hadde behov for lån fra EIB (Den europeiske investeringsbank), siden Irland selv kunne betale for utbygging av forsvaret over egne budsjetter. Han nevnte ikke Irlands nøytralitet eller hvor dårlig økte militære investeringer rimer med denne.

Tvert imot vil han forsøke å utnytte  ReArm Europe i sine bestrebelser på å bryte ned «the Triple Lock» (som regulerer at irske styrker som hovedregel kun kan operere i hjemlandet). Han vil hevde at det å øke militærbudsjettene handler om å ta på oss ansvar som europeere.

EU beveger seg på en vei som leder mot militarisering og krig. Vi må vise vår motstand mot den formen militariseringen tar her hjemme. Vi må si at vårt ansvar er å vise motstand mot krig og militære investeringer.

Sosialister under første verdenskrig nektet å ta del i krigen. I Irland var slagordet: «Verken konge eller keiser», og John Connolly gjorde deklareringen av irsk nøytralitet til selve navet i krigsmotstanden. I dag, konfrontert med ReArm Europe, en mye større opprustning og enda utryggere verden, må vi følge opp med: Nei til NATO, Nei til militarisering og Bevar Irland nøytralt!