Valget løser ingenting – tid for motstand

Internasjonale sosialister om valgresultatet 2025 og veien framover

Vi kan puste lettet ut over at vi slipper et Norge styrt av Sylvi Listhaug og Fremskrittspartiet. En FrP-dominert regjering ville gitt bensin på bålet til milliardærenes kjør mot formuesskatten og arbeiderrettigheter, samt ekstremhøyres islamofobi og rasisme. 

Arbeiderpartiet vant valget med status quo som politikk. Det vil før eller senere føre partiet tilbake til den krisa de var i før jul. Ingen har løsninger på problemene systemet genererer, og jakten på syndebukker blir bare verre.

Rød-grønn side fikk rundt 49,2 prosent av stemmene i dette valget, mens høyresida fikk 46,3. Det er en seier, om enn ganske knapp. Samtidig gjorde ikke partiene til venstre for Arbeiderpartiet samla sett et spesielt godt valg. Med tanke på høyreradikaliseringen på den andre siden er det foruroligende.

Høyreradikaliseringen vi har sett internasjonalt ville ganske sikkert ha slått hardere inn i Norge hvis ikke det hadde vært for den fantastiske mobiliseringen rundt Palestina. Den har vært så sterk at selv Fremskrittspartiet har måtte snakke litt lavere om sin Israel-støtte for å unngå å tape stemmer. Mordet på Tamima Nibras Juhar og det påfølgende rosetoget hadde samme effekt. Fremskrittspartiet håpet på å avslutte valgkampen med anklager om «svenske» tilstander i Norge og piske opp en ny bølge av rasisme. Det klarte de i liten grad, selv om alle vet at hundefløyta «Stem FrP» ble brukt for å spre rasistisk hets. De unge klimaaktivistene som har gjennomført en rekke aksjoner mot slutten av valgkampen har også vært med på å sette dagsorden og viser at aktiv motstand nytter.

En mer radikalisert høyreside

FrP er nå det klart dominerende partiet i opposisjonen og vil ha mye å spille på grunnet en rekke uavklarte spørsmål knyttet til Støres «koalisjon». Erna Solberg gjorde det rasistiske Fremskrittspartiet anstendig ved å ta dem inn i regjering i hennes statsministerperiode. Det fikk hun føle konsekvensen av på valgnatta. Gahr Støre har gjort partiet tilsvarende anstendig ved å peke ut Listhaug som sin naturlige motpart og dermed statsministerkandidat, mens han uttalte valgnatta at «i Norge har vi ikke politiske fiender». Han kan bli tvunget til å spise i seg de ordene.

Vi står nå overfor en mer radikalisert norsk høyreside. Kristelig Folkeparti, som en gang sto nær venstresida, ligger nå til høyre for Høyre. Godt hjulpet av milliardærer og taktisk stemmegiving har koma-pasienten blitt gjenopplivet og framstår som et monster. Alt tyder på at Høyre vil bevege seg i retning av Fremskrittspartiet for å vinne tilbake velgere. 

Venstre gjorde det til sin hovedsak å framstå som det mest forsvarsvennlige partiet, og vi må se partiets tilbakegang som et lyspunkt når dette på ingen måte betalte seg. Men slik støttekoalisjonen til Gahr Støre ser ut, kan det også få negative konsekvenser. Senterpartiet står til høyre for Venstre på en rekke spørsmål, ikke minst miljø og klima. Venstres stemmer er ikke tilstrekkelig til å veie opp hvis Senterpartiet allierer seg med Høyre og FrP.  Hvis ikke Rødt, SV og MDG etablerer en hard front, vil Arbeiderpartiet få fritt spill til å gi etter for norsk oljekapital. Det samme gjelder et spørsmål som satsing på havbunnsmineraler. Faren er stor for at det også kan gjelde andre spørsmål, som flyktningpolitikk med mer. Vi ser allerede nå at Stoltenberg og Støre inviterer høyresida til et bredt skatteforlik, og gjør det klart at formuesskatten og skatt på kapital ikke vil bli fredet i diskusjonen. Målet er å gi næringslivet «mer forutsigbarhet».  

Venstresida

Dessverre er venstresidepartiene lite forberedt på en slik situasjon, ved å kun fokusere på små reformforslag (tannhelse) og tone ned motstand mot de ideologiske sidene ved høyrebølgen. Kirsti Bergstø uttalte tre dager etter valget at SV står fast på å kreve at Oljefondet selger seg ut av 16 selskaper før de kan forhandle med Støre. Et skritt i riktig retning, men ikke nok. Rødt på sin side har vært vagere i sin stadig gjentatte formulering om at «Norge må gjøre mer for Palestina» og at de skal «holde AP på matta». Med Rødt-ledelsens behandling av Amrit Kaur i friskt minne, ser vi imidlertid et parti som dukker opportunistisk i frykt for kritikk. Man får ikke forhandlingsmakt, ved å bevege seg til høyre straks det øvrige politiske landskapet gjør det samme. 

For å sikre at Gaza-solidariteten ikke blir ofret på maktkåthetens alter, må den utenomparlamentariske Palestina-bevegelsen opprettholde et sterkt press på SV, Rødt og MDG. Det er den sterke bevegelsen for Palestina som har presset gjennom at Stoltenberg måtte trekke en del firmaer ut av Israel, men dette må bare være begynnelsen. Full boikott av Israel – og Oljefondet ut NÅ, er og forblir de klare kravene. Fagbevegelsen må også tydeligere på banen, i form av faglige aksjoner – og la seg inspirere av havnearbeidere som blokkerer transporter til Israel rundt omkring i verden. 

Krig og opprustning er det viktigste spørsmålet i vår tid. Gaza destrueres, og det foregår et folkemord foran våre øyne. Verden befinner seg i en opprustningsspiral som peker mot en verdenskrig mellom Vesten og Kina. Hvis ikke den stoppes, vil vi ikke kunne løse noen andre spørsmål. Det er lett å forstå hvorfor partiene snakket lite om dette. Opprustningen vil få negative konsekvenser for alle gode saker. Sånn sett hadde valgkampen et fiktivt preg. Den virkelige politiske kampen kommer i de nærmeste månedene når det skal forhandles om statsbudsjettet.

Dessverre har venstresidepartiene langt på vei lammet sin egen evne til å gå inn i en slik kamp ved å gå inn i forsvarsforliket tidligere i år. Arbeiderpartiregjeringen har etter det vært i NATO og lovet opprustning på opptil fem prosent av BNP, som langt overgår enigheten i det forferdelige forliket. SV og Rødt kunne ha gjenvunnet litt respekt fra fredsforkjempere ved å bruke valgkampen til å angripe Støre for dette, men har ikke nevnt spørsmålet. De har uttalt seg lett kritisk til valg av fregatt-typer på grunn av koblinger til Israel. Bergstø og Moxnes har i appeller foran Stortinget kritisert valget av Hurum som beliggenhet for ammunisjonsproduksjon. Problemet er at innkjøp av fregatter og økt ammunisjonsproduksjon er en direkte konsekvens av forsvarsforliket. Norsk, amerikansk og israelsk forsvarsindustri er totalt integrert i hverandre. At en fabrikk med store nitrogenutslipp legges tett ved Oslofjorden, forteller alt om hva slags prioritet miljø og klima har i en verden preget av et intenst profittjag og imperialistisk rivalisering. En våpenfabrikk vil imidlertid forurense uansett hvor den legges.

Når partiene i så liten grad har snakket om opprustning i valgkampen, kan det tolkes som om krigståken som har lagt seg over deler av Europa har lettet litt. Opprustning er ikke populært lenger. Illusjonen om Vesten som en kraft for det gode er grundig avslørt med et Israel som gjennomfører et folkemord, uten å bli stoppet.  Men uten tydelige motstemmer, dominerer fortsatt falske forestillinger om at Russland planlegger for et angrep på Skandinavia og at mer våpen hindrer krig. Den minimale oppslutningen om partiet FOR (0,3 prosent) sier heller ikke mye om stemningen. Det er få i Norge som har noe til overs for et parti som framstår som Russland-vennlig.

Lite tyder på at Rødt og SV ville gjort det dårligere i valget hvis partiene over tid hadde argumentert konsekvent mot den massive opprustningen. For Rødts del kan man merke seg at partiet hadde dobbelt så stor framgang i Nordland, med to klare antikrigskandidater på topp, mens man i Oslo hadde like stor tilbakegang, med den mest markerte talspersonen for støtte til forsvarsforliket, Bjørnar Moxnes, som andrekandidat på lista.

For SVs del er det klart at partiet har gjort det svært bra i en del østlige og sørlige bydeler i Oslo, og at Gaza-solidariteten har vært sentral for dette resultatet. Det er lite trolig at oppslutningen hadde blitt svekket hvis partiet hadde vist sammenhengen mellom våpenleveranser til folkemordet og forsvarsforlikets oppbygging av våpenindustrien. 

Konsekvensen av det lave fokuset på opprustning vil imidlertid straks komme til overflaten når Rødt, SV og MDG skal forhandle med Arbeiderpartiet om statsbudsjett. Da vil de straks erfare at det vil være vanskelig å få gjennomført noe som helst, så lenge forsvarsbudsjettet går foran alt annet. Dette er forhold som vil slite på partienes medlemsmasse.

Åpning for motstand!

Det er nødvendig å styrke en bevegelse som setter våpenindustriens delaktighet i folkemordet på Gaza i sammenheng med den voldsomme opprustningen, samt klima- og miljøspørsmålene. Motstand mot fregattkjøp og sprengstoffanlegg på Hurumlandet må sees i et slikt lys.  

En nøkkel for Internasjonale sosialister blir å mobilisere gjennom fredsbevegelsen til en demonstrasjon som retter seg direkte mot forhandlingene om statsbudsjettet i høst. På en tilsvarende demonstrasjon i fjor var det en klar allianse mellom Palestina-, antikrigs- og klimaaktivister. I år må vi ha et sterkere fokus på Hurum, fregatt- og ubåtkjøp, Oljefondet og full boikott av Israel. Kanskje er det rom for å involvere en større andel av medlemmene i Rødt og SV, siden de nå vil bli tvunget til å forholde seg til en ytterlig omdreining i opprustningsspiralen. 

Valgkampen er over - nå starter den virkelige kampen.