Norge som havimperialist
Av Helge Ryggvik
Del 1: Mellomkrigstiden
«… det var jo slett ikke noen roselagt vei fram til dette her. Vi hadde motstand både hist og her, og vår store redsel var jo å bli oppfattet som havimperialister. Noe vi antagelig egentlig var, men la nå gå med det.» (1)
Det var Norges statsminister mellom 1977 og 1980, Odvar Nordli, som i et intervju på sine eldre dager kom med denne innrømmelsen. I en tid der presset for en massiv opprustning av forsvaret tiltar, er det avgjørende for den norske venstresiden og fredsbevegelsen å forstå den norske kapitalismens virkelige karakter.
Fra 2015 til 2024 økte norske militærutgifter med 79 prosent. (2) Bare i 2024 var veksten 17 prosent. Uansett regjering, vil det føre til kraftige kutt i velferds og klimatiltak i det kommende statsbudsjettet. NATO-toppmøtet i slutten av juni 2025 er forventet å kreve at medlemslandene bruker fem prosent av BNP på militære formål. (3) Den vestlige imperialistiske alliansen forbereder seg på storkrig. SV og Rødt har gjennom forsvarsforliket i 2024 støttet en gigantisk økning av militærbudsjettene, med den begrunnelse at Norge har en egeninteresse av å ruste opp et nasjonalt forsvar. De ser da bort fra Norge har en stat, økonomi og et militærapparat som er dypt integrert i den vestlige kapitalismens imperialistiske maktstrukturer. Gnisningen mellom Europa og USA under Trump endrer ikke på det. For å få en helhetlig forståelse av den norske kapitalismen og statens klassekarakter, er det imidlertid viktig å erkjenne at det også eksisterer en særegent norsk imperialistisk agenda som peker ut i havet og mot nord.
Odvars Nordli kommentar viste særlig til Norges etablering av en økonomisk sone på 200 nautiske mil (370 kilometer) fra norskekysten og en tilsvarende fiskevernsone rundt Svalbard i 1977. Ingen aviser formulerte det tydelig da dette skjedde, men begge deler dreide seg om de facto okkupasjoner. Det fantes på dette tidspunktet ingen internasjonal lov som ga Norge rett til en slik utvidelse. Svalbardsonen var dessuten klart i strid med alle andre nasjoners tolkning av Svalbard-traktaten. Med presset for oljeekspansjon i omstridte områder mot nord og åpningen for utvinning av havbunnsmineraler på ekstreme dyp i Arktis i 2024, har Norges rolle som havimperialist blitt styrket. Dette skjer på et tidspunkt hvor rivaliseringen om posisjoner i Arktis har blitt kraftig forsterket, aller sist som følge av Trumps trusler om annektering av Grønland.
Norsk havimperialisme i Arktis øker ikke bare faren for krig. Den plasserer Norge i en ledende rolle, på gal side, i en kapitalistisk, ikke-bærekraftig utarming av jordens ressurser. Dette skjer samtidig som verden står overfor en alvorlig natur- og klimakrise.
For å forstå Norges rolle fullt ut vil den første delen av denne artikkelserien se på hvordan den norske nasjonalismen allerede på det tidspunktet det sentrale var frigjøring fra Sverige, besto av undertrykkende, imperialistiske elementer. Videre tar vi for oss hvordan rammeverket for norsk politikk i nordområdene ble lagt i mellomkrigstiden av nazister som Vidkun Quisling og Adolf Hoel. Den norske staten har aldri tatt noe oppgjør med denne tradisjonen; snarere har den blitt videreført i moderne former.
Den «gode» norske nasjonalismen
For mange kan det være vanskelig å akseptere at lille Norge på noe vis kan ha en aggressiv rolle ute i verden. Imperialisme — handler ikke det om dominante store nasjoner som fremmer sine interesser gjennom politisk, økonomisk og militær makt? Det er godt kjent at stormaktenes imperialisme under kapitalismen alltid har blitt fremmet og opprettholdt av nasjonalistisk ideologi. Vil ikke Norge falle utenfor en imperialismedefinisjon også der? Hvis man plukker ifra hverandre elementene i norsk nasjonalistisk ideologi, finner man en gjennomgående selvoppfattelse som går ut på at det dreier seg om en «god» nasjonalisme, som ikke truer andre. Dette er en selvoppfattelse som ofte gjentas ukritisk av intellektuelle på venstresiden så vel som på høyresiden. Fra Mari Skurdal på lederplass i Klassekampen til Kristin Clemet i Civita har man kunnet lese nesten likelydende artikler der norsk nasjonalisme blir fremstilt som «inkluderende positiv». (4) Dette i motsetning til andre former for nasjonalisme som blir beskrevet som «negativ og ekskluderende».
En slik naiv, selvgod fremstilling av den norske nasjonalismens og kapitalismens karakter er ikke bare grunnleggende feilaktig. I dagens situasjon kan den lede til farlige feilslutninger. Rødt og SVs støtte til forsvarsforliket er et eksempel på det.
Bølgen med etablering av moderne nasjonalstater, som startet med den amerikanske og franske revolusjon og fortsatte på 1800-tallet hadde utvilsomt progressive trekk fordi det de fleste steder innebar et brudd med et reaksjonært, parasittisk aristokrati, som fikk sine inntekter gjennom rente fra jordeiendom og sin makt gjennom monopol på militærmakt. Innenfor rammene av nasjonalstaten fikk store befolkningsgrupper større frihet til å utfolde seg gjennom eget språk. Nasjonalstater der stadig flere grupper fikk borgerrettigheter, åpnet dessuten for at flere fikk politisk medbestemmelse gjennom blant annet stemmerett. Det var vanskelig å opprettholde opplevelsen av et nasjonalt “vi”, hvis det var åpenbart at kun et mektig mindretall hadde all makt.
Men, helt siden Marx og Engels var den dominerende oppfatningen blant sosialister at nasjonalistisk ideologi, forestillingen om at det fantes et slags grunnleggende naturgitt fellesskap mellom alle klasser i en nasjon, måtte bekjempes. Arbeidere i andre land skulle ikke sees på som konkurrenter, men som del av samme klasse. Derav slagordet “Arbeidere i alle land, foren dere”. Sosialisme forutsetter demokratisk kontroll over produksjonsmidlene, noe som igjen forutsetter en opphevelse av privat eiendomsrett. Typisk for nasjonalstater, er at privat eiendomsrett er en del av konstitusjonen, altså noe som ikke kan rokkes ved. I den revolusjonære franske konstitusjonen fra 1789, som har vært en modell for mange andre, er eiendomsrett til og med omtalt som noe «hellig og ufravikelig». (5) Beskyttelse av eiendomsrett er sterk også i den norske grunnloven, den samme grunnloven som feires med flagg og barnetog hver 17. mai. (6)
Når ledende sosialistiske teoretikere har støttet kamp mot nasjonal undertrykking, er det ikke kun for å eliminere undertrykking i seg selv, men også fordi eliminering av en slik undertrykking er det beste virkemidlet for å bekjempe nasjonalisme. Lenin brukte særlig svenske sosialisters syn på frigjøringen av Norge fra Sverige som et kroneksempel på hvordan sosialdemokrater (betegnelsen som ble brukt om sosialister den gangen) skulle forholde seg til nasjonal frigjøring. (7) Det svenske arbeiderpartiet og andre deler av arbeiderbevegelsen gjorde det klart at hvis hæren ble satt inn imot norske soldater, ville de nekte å sloss. En militær mobilisering var i gang. Når den svenske regjeringen til slutt gikk med på å si opp unionen, var det i frykt for at et opprør som truet en krig truet deres egen makt
Nettopp fordi all nasjonalisme har et element av å definere seg selv som spesiell, i motsetning til andre «nasjoner» eller grupper som ikke defineres inn, finnes det alltid en åpning for at også tidligere undertrykte nasjoner, gjennom frigjøring, kan snu om og bli undertrykkende i seg selv.
Selv om Norge frem til 1905 var å betegne som en undertrykt nasjon i den forstand at unionen med Sverige hindret den norske staten å bedrive en egen selvstendig utenrikspolitikk, hadde det norske borgerskapet gjennom 1800-tallet sikret seg en betydelig grad av frihet. At det ble innført allmenn stemmerett for menn i 1898, endret ikke det faktum at den norske staten representerte eiendomsbesittende bønder og borgerskapet.
Utformingen av norsk nasjonalistisk ideologi fulgte i hovedtrekk utviklingen i andre europeiske land på slutten av 1800-tallet og starten av 1900-tallet. Dette er godt beskrevet av nasjonalisme-eksperter som Benedict Anderson, Eric Hobsbawm, Ernst Gellner med flere. Bøker med titler som «Invention of Tradition» og «Imagined Communities» fanger opp mye av essensen. (8) Denne litteraturen viser at nasjonalistisk bevissthet ikke var en naturgitt tilstand, men ofte måtte aktivt skapes. Intellektuelle med bakgrunn fra middelklassen og overklassen arbeidet intenst for å skape en felles fortelling om Norge, som hele befolkningen skulle læres opp til å identifisere seg med. Norske historikere utformet i likhet med nasjonalistiske historikere i andre land, fortellinger om tidligere storhetstider, som kunne bidra til å fremme nasjonal stolthet. (9) Slike historier ble så innprentet i skolebarn. Den norske storhetstiden ble pekt på som perioden fra da vikingene startet å erobre fremmed land til det norske kongeriket og frem til 1300-tallet, da dette riket nådde sin største utbredelse. Det dreide seg altså, slik det ble fremstilt, om en periode da lille Norge var senter for et imperium. Årene som fulgte — «400-årsnatten» — ble så å si glemt. (10)
Med etableringen av en særnorsk tidligere storhetstid og kulturelle symboler som etablerte et «innenfor», ble det samtidig skapt et «utenfor». Det samme gjaldt et fenomen som ensretting av språket. Norge var i en særstilling i den forstand at det ble etablert to skriftnormer, ved at ett riksmål ble utviklet til bokmål og nynorsk. Andre minoritetsspråk ble imidlertid undertrykt. Undertrykkelsen av samer, kvener, tatere, skogfinner og romer, som fulgte med en slik forståelse, viser at også den norske nasjonalismen hadde et element av undertrykkelse i seg fra starten. Det går en rød tråd fra fornorskningen av disse utenfor-gruppene til diskrimineringen av jøder i mellomkrigstiden og en ny runde med diskriminering og undertrykkelse av minoriteter og andre som ikke passet inn i etterkrigstiden.
Med en så sterk vektlegging av drømmer om en tidligere storhetstid, var ikke skrittet langt til drømmer om en tilsvarende fremtidig storhetstid. Donald Trump fremstiller seg selv som nasjonalist. Slagordet “Make America Great Again” er som tatt ut av scriptet til nasjonalister på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.
Når urfolk og nasjonale minoriteter ble undertrykt i Norge, hadde det dels sammenheng med at man ønsket å skape et etnisk rent og strømlinjeformet norsk “vi”. Men samtidig var samer og kvener hovedsakelig bosatt i de samme nordområdene som nasjonalister så for seg som utgangspunkt for videre norsk ekspansjon. Både for å holde på land og ekspandere videre, var det viktig at basen man ekspanderte fra var mest mulig norsk.
En norsk imperialistisk impuls
For allerede på begynnelsen av 1900-tallet så man konturen av en imperialistisk impuls både ideologisk på høyresiden og rent økonomisk i borgerskapet. Dette ble også reflektert i statsapparatet. Når liberaleren Hobson og marxister som Hilferding, Bukharin og Lenin skrev om imperialisme i tiden rundt første verdenskrig, la de stor vekt på betydningen av kapitaleksport. (11) Det dreide seg ikke minst om fenomenet der selskaper med tilhørighet i ett land skaffet seg eierkontroll over virksomheter i andre land. På dette tidspunktet dreide det seg mest om tilgang til råvarer.
De ulike europeiske imperialismenes ideologiske sider var like tydelige. Ved å bygge opp nasjonal stolthet knyttet til ulike former for kontroll over områder utenfor sin egen nasjon, var det et kort skritt til å begrunne et slikt herredømme med rasistiske teorier. Dette ser vi fremdeles tendenser til i dag. Da Italias statsminister Giorgia Meloni i påskeuken 2025 dro til Washington med oppdrag om å tale Europas tollsak, forsøkte hun å fri til Trump ved å si «we hope to make the West great again». (12) Med Meloni sin utvetydige fascistiske bakgrunn, kunne ikke dette tolkes som annet enn en forherligelse av Europa og vestens imperialistiske fortid.
Norge var tidlig på 1900-tallet et mottaksland for slik kapitaleksport. Industrialiseringen knyttet til utbyggingen av vannkraften ble i stor grad finansiert av utenlandsk kapital. Det eksisterte imidlertid allerede på dette tidspunktet et betydelig norsk borgerskap. Den internasjonalt orienterte store norske skipsfarten trakk kapital til Norge. Det fantes knapt en by langs fra Oslofjorden og videre langs norskekysten opp mot Trondheim hvor ikke det lokale borgerskapet var dominert av en rik skipsreder. Deler av den norske kapitalistklassen var dessuten såpass utviklet at den selv drev med kapitaleksport eller direkte utenlandsinvesteringer. Historikeren Francis Sejersted har skrevet om hvordan norske kapitalister knyttet til trelastnæringen representerte en imperialistisk impuls, som lignet den man fant i de dominerende industristatene og deres kolonier. (13) Store summer ble investert for å sikre seg tilgang til tømmer i avsides skogområder i Sibir, langt nordøst i Russland.
Kapitalistisk hvalfangst, et imperialistisk angrep på natur
Hvis man med imperialisme inkluderer ikke bærekraftig rovdrift på global natur, var det mest ekstreme uttrykket for norsk ekspansjon i denne perioden hvalfangsten. Med utviklingen av granatharpun og skip som kunne prosessere hvalolje, var fangsten blitt en ekspansiv kapitalistisk industrinæring. På kort tid ble hvalene langs norskekysten mer eller mindre utryddet. For hvalkapitalen var det ikke bærekraft, men utbytte fra investeringen som telte. Det fikk fiskerne til å protestere. Fiskerne som ennå ikke hadde tilgang til store motorgående trålere, dro fordel av at hvalen jaget fisk inn mot kysten. Fiskerne gjorde til slutt opprør. (14)
I juni 1903 samlet fiskere seg i Mehamn og ødela en hvalfangststasjon. Opprøret var så omfattende at den norske hæren ble satt inn for å slå det ned. Dermed bidro det til å demonstrere at det norske militære voldsapparatet på ingen måte var nøytralt mellom klassene. Militærets angrep på fiskerne bidro i stor grad til å styrke antimilitarismen som dominerte den norske arbeiderbevegelsen på dette tidspunktet.
For å unngå nye opprør besluttet Stortinget i 1904 å forby hvalfangst langs kysten. Det rammet imidlertid i liten grad den kapitalistiske norske hvalfangsten. Næringen fortsatte å ekspandere, men nå i internasjonale farvann. I tiden før første verdenskrig steg prisene på hvalolje kraftig fordi den var en viktig råvare i sprengstoff. Hvalfangsten var dermed også knyttet til opprustningsspiralen i forkant av første verdenskrig. Prisene på hvalolje gikk opp og ned i tiårene som fulgte. Den norske hvalfangsten fortsatte imidlertid å ekspandere for hvalen var nær å bli utryddet i alle verdenshav på 1960-tallet.
Ishavsimperialistiske drømmerier
Hvalfangsten var en av flere grunner til at det tydeligste politiske uttrykket for at Norge var i ferd med å bli en aktiv spiller i den klassiske imperialismens tidsalder var interesse for besittelser knyttet til havområdene i nord. I mellomkrigstiden ble en slik nasjonalistisk orientert nordområdestrategi preget av høyreekstrem, til og med nazistisk ideologi. Dette er forhold som er grundig dekket av flere norske historikere. (15) Men det er samtidig en versjon av historien som ikke nevnes eller er underkommunisert i offentlige dokumenter som tar for seg Arktis og norsk nordområdepolitikk i vår tid. Det samme gjelder når statskanalen NRK og andre media belyser norske aktiviteter og sikkerhetspolitiske utfordringer i det samme området.
Trumps truende snakk om annektering av Grønland har åpenbart skremt dem som styrer norsk politikk i nordområdene. Norske myndigheter liker dårlig å fremheve at forrige gang noen reelt truet med å okkupere Grønland, var det Norge som sto bak.
Politiske krav om norske besittelser i Arktis startet imperialistiske drømmerier i høyreorienterte miljøer. På dette tidspunktet var det ingen som tenkte på muligheten for å utvinne mineraler eller olje og gass fra henholdsvis havbunnen eller fjellformasjoner lenger nede i grunnen. Uten store moderne trålere med frysekapasitet som vi kjenner fra i dag, var det dessuten begrenset hvor langt fra land man kunne gå med fiskefartøyer. Fokuset var derfor rettet mot landområdene i Arktis. I offentligheten var det polfarerne Fridtjof Nansen og Roald Amundsen som fikk aller størst oppmerksomhet. Ekspedisjonene var imidlertid også knyttet til et politisk prosjekt om ekspansjon. Øverst på listen sto målet om å befeste norsk kontroll over landområder som Grønland og Svalbard. Det ble også snakket om Frans Josefs land, øygruppen nordøst for Svalbard hvor Russland i dag har suverenitet.
Da Norge okkuperte Grønland
I april 1931 gikk norske arbeidsgivere til storlockout. Det ble en av de lengste og hardeste arbeidskonfliktene i den norske arbeiderbevegelsens historie. I juni ble soldater satt inn mot arbeidere fra Skien og Porsgrunn som aksjonerte mot streikebrytere på Menstad. Samtidig som klassekampen tilspisset seg, forberedte et miljø med fangstfolk og høyreorienterte aktivister en norsk okkupasjon av Øst-Grønland. Den 27. juni 1931 ble det norske flagget heist på Øst-Grønland av Hallvard Devold. Det var i utgangspunktet en «privat» aksjon. Hensikten var imidlertid å skape en situasjon som tvang regjeringen til å støtte aksjonen. Aksjonistene hadde gode kontakter i løssalgspressen. Aviser som Tidens Tegn (senere VG) og Dagbladet støttet entusiastisk opp om «okkupasjonen» da okkupasjonen ble proklamert. (16) Bondepartiregjeringen endte også opp med å støtte okkupasjonen. Noen av regjeringsmedlemmene var mer entusiastiske enn andre.
At Grønland var befolket av inuitter, uten noen form for tilknytning til Norge, var ingen hindring for et norsk territorialkrav. Nasjonalistene gjennom mange år ført en ideologisk kampanje for å folk til å støtte opp om kravet. Det norske kravet om Grønland ble knyttet til den tidligere norrøne befolkningen som hadde bodd sør-vest på Grønland i nærmere 500 år. I dag virker et slikt krav forskrudd. Men selv Aftenposten, som mente aksjonen var uheldig på grunn av faren for væpnet konfrontasjon med danskene, støttet kravet.
Nasjonalistene drømte seg tilbake til tiden under Håkon Håkonsson og Magnus Lagabøter på 1200-tallet, da Norges geografiske utbredelse var på sitt største. Historikere hjalp til med å løfte frem denne perioden ved å gi riket den storslagne betegnelsen «Noregsveldet». (17) Nå kom riktignok de første norrøne beboerne på Grønland fra Island, ikke Norge. Men det er et faktum at Norge i en lang periode var det viktigste økonomiske, politiske og religiøse tilknytningspunktet mellom befolkningen på Grønland og europeisk middelalderkultur. Årsaken til sammenbruddet for den norrøne befolkningen på Grønland er blant historiefagets store gåter. I et økonomisk og politisk svekket Norge var imidlertid interessen for Grønland så liten at det ikke lenger ble sendt skip dit. Befolkningen på Grønland ble rett og slett glemt. Dette var en særdeles dårlig fortelling å bygge et territorialt krav på mer enn 400 år senere, særlig da befolkningen man mente å representere hadde vært utødd i århundrer. Hovedproblemet var at Danmark nå gjorde krav på Grønland. Frem til 1944 lå dessuten også Island under Danmark. Selv ikke det som var skeptiske til aksjonen fordi det i verste fall kunne føre til krig mot Danmark, tok opp kravet kun dreide seg om at en kolonimakt skulle ta over for en annen. Ingen spurte hva dette ville bety for inuittene som befolket Grønland.
En stek støttespiller for aksjonen i Bondepartiregjeringen var forsvarsminister Vidkun Quisling. Quisling hadde, i ukene rett før okkupasjonen ble etablert, sendt et gardekompani og marinefartøyer til Skiensområdet for å kue arbeiderne der. I tiden fra okkupasjonen ble etablert til 1933 var han en pådriver å bruke den samme militærmakt for å støtte opp om okkupasjonen på Grønland og markere at den ble permanent. Quisling ønsket dessuten å styrke det norske militærapparatet. Dette er et poeng som lett glemmes i fortellingen etter andre verdenskrig, der Arbeiderpartiets tidligere anti-militaristiske politikk fikk skylden for at Norge ikke klarte å stå imot det tyske angrepet 9. april 1940. Når Vidkun Quisling som forsvarsminister ønsket seg et sterkere norsk forsvar var det dels for å kunne slå ned arbeideropprør og dels for å fremme norske imperialistiske interesser. Da regjeringen i 1933 besluttet å overlate Grønland-spørsmålet til en domstol i Haag i stedet for å ta en konfrontasjon med Danmark, bestemte Quisling seg for å bryte med Bondepartiet. Rett etter sto han frem som leder for det nystiftede, fascistiske og militaristiske partiet Nasjonal Samling.
Adolf Hoel, ishavimperialismens ideolog
Selv om Grønlandssaken var helt sentral da Norge fikk sitt første fascistiske parti, var det imidlertid ikke Quisling, men Adolf Hoel som var den viktigste ideologien bak norsk ishavimperialisme. Norsk nordområdepolitikk har siden andre verdenskrig og frem til på 2020-tallet langt på vei blitt basert på rammeverk og ideer etablert av Hoel. Når historien om Hoel ikke er fortalt i et utall biografier og hedret med statuer i Oslo og byene i nord som gjør krav på å være Norges ishavshovedstad (Tromsø, Hammerfest), skyldes det utvilsomt Hoels sto for en like sterk fascistisk preget ideologi som Quisling. Hoel sto da også på andreplass, etter Quisling på partiets første valgliste i Oslo.
Når ingen på offisielt norsk hold har tatt et oppgjør med Hoel og rollen han spilte i utformingen av norsk nordområdepolitikk, skyldes det at det egentlig ikke var noen klar motsetning mellom hans sterke ønske om norsk ekspansjon og hans nasjonalistiske og klart nazistiske ideologiske ståsted. Som vi skal se i neste del er det lite som skiller den forsterkede ishavimperialistiske ambisjonen som ble fremmet av utenriksminister Jonas Gahr Støre i Jens Stoltenbergs såkalte rødgrønne regjering fra 2005, fra Hoels prosjekt.
Mens polfarere som Fritjof Nansen og Roald Amundsen ble store navn på grunn av sine spektakulære ekspedisjoner, spilte Adolf Hoel som i utgangspunktet var akademiker og forsker, en enda viktigere rolle i utformingen av norsk nordområdepolitikk. (18) Han sto bak så å si alle vesentlige initiativer som preget norsk nordområdepolitikk fra tiden under første verdenskrig og til og med slutten av den tyske okkupasjonen. I tillegg til sin akademiske karriere som professor i geologi ved Universitetet i Oslo var han involvert i en rekke andre roller. Hør bare: Hoel deltok i en mengde selskapsdannelser med det mål å drive gruvedrift og fangst både på Svalbard og Grønland. Han var samtidig blant initiativtakerne da Norges Naturvernforbund ble stiftet i 1914. Hoel var den viktigste drivkraften bak opprettelsen av Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (NISU) i 1928. NISU skiftet senere navn til dagens Norges Polarinstitutt. Hoel ledet NISU fra opprettelsen til og med utgangen av krigen.
I 1931 ledet Hoel komitéen som støttet opp om Grønlandsokkupasjonen fra det norske fastlandet. Av samme grunn som for Quisling var det den utløsende grunnen til at han ble med i Nasjonal Samling. Hoels åpne nazistiske tilknytning hindret ikke at han ble valgt til leder av Naturvernforbundet fra 1935. Også den posisjonen beholdt han frem til utgangen av krigen. Fra 1941 til krigens slutt var han rektor ved Universitetet i Oslo.
Det norske «livsrom» i nord (19)
Hoel var en mann med stor kapasitet. Men hans NS-tilknytning kan verken forklares som et feilskritt fra en fagmann som ikke skjønte seg på politikk, eller en fagmann og naturverner som brente så mye for sin sak at andre sider ved det partiet han meldte seg inn i var uvesentlig for ham. Hoel endte i NS fordi partiets fascistiske og nazistiske ideologi lå nært opptil de ideer han selv sto for. I en artikkel skrevet mot slutten av krigen brukte Hoel «Det norske livsrom» for å begrunne norsk Arktis-satsing. (20) Dette var fra hans side ingen opportunistisk formulering tilpasset den tyske okkupasjonsmakten, som jo brukte begrepet «Lebensraum» som begrunnelse for tysk ekspansjon. Historikeren Einar-Arne Drivenes beskriver hvordan Hoel gjennom hele sitt virke var påvirket av det han kaller en «naturdeterministisk» tankegang, hvor samfunnsfenomener forklares og begrunnes med biologiske sammenligninger (analogier). Begrepet “Lebensraum” ble opprinnelig knyttet til den tyske geografen Friedrich Ratzel. (21) En avart av en tilsvarende idéretning som sto sterkere i en angloamerikansk tradisjon, er sosialdarwinisme. Begge varianter ble brukt som ideologisk begrunnelse for den imperialistiske ekspansjonen som preget tiden før første verdenskrig. Ved å se på samfunn, folk eller nasjoner som biologiske organismer kunne ekspansjon og herredømme over andre sees som naturens gang — som «the survival of the fittest».
I mellomkrigstiden ble spredte strømninger i ulike høyreorienterte miljøer konsentrert som et overordnet politisk prosjekt i fascismen og nazismen. Med nazismen ble dessuten elementene av rasisme som allerede var en del av det samme idékomplekset, kraftig forsterket. Ønsket om tysk «Lebensraum» ble koblet til det beslektede begrepet og slagordet «Blut und Boden»: «blod og jordsmonn» eller «blod og hjemstavn». Utgangspunktet var at det rene folket (blodet) hadde sitt opphav i det særegne jordsmonnet eller naturen hvor rasen og «folket» hadde utviklet seg. Det var disse særegne «gode» egenskapene som altså ga noen folk «rett» til å utvide sine territorier og om nødvendig herske over andre. Det skulle som kjent vise seg at den samme ideen ikke bare ble brukt som begrunnelse for retten til å herske over andre, men også å utrydde folkeslag som ikke passet inn.
Ved siden av å hevde norsk suverenitet på Grønland basert på en norrøn bosetning som var utslettet for mer enn 400 år siden, støttet Hoel seg på den samme logikken som lå til grunn for det tyske «Lebensraum». Vel hadde nordmennenes selvhevdelse ligget i dvale («400-årsnatten»), men siden nordmenn har vokst opp under så særegne naturforhold, er vi best egnet til å nyttiggjøre oss av områdene i nord. På samme måte som tyske «germanere» ut fra nazistisk ideologi hadde rett til å sikre seg herredømme over underlegne raser, hadde altså Norge og nordmenn spesielle egenskaper og dermed en tilsvarende rett til å ekspandere inn i Arktis.
Historikeren Drivenes beskriver det ideologiske grunnlaget for norsk ekspansjon i Arktis grundig i verket om norsk polarhistorie fra 2004. Dette er imidlertid en bakgrunn som underkommuniseres når det trekkes historiske linjer av politikere, embetsmenn og i offentlige dokumenter i dag. Det dreier seg dessuten om en historisk bakgrunn som bør føre til at sosialister er på vakt når begreper som territorialkrav og kulturarv knyttes sammen.
Hvordan rimer så Hoels etter hvert nazistinspirerte ideologi med interessen for naturvern, og ikke minst det sterke engasjementet for å opprette nasjonalparker? Hvis et folks opprinnelse, særpreg og «gode» egenskaper var skapt som følge av en relasjon til spesielle naturforhold, måtte det være et mål å sørge for at deler av denne naturen forble urørt av moderniteten. Å verne «opprinnelig» natur og tradisjonelle landskap ble derfor viktig også av rent rasemessige og ideologiske grunner. (22) I Tyskland var nazistene villig med på å forsere industrialiseringen. Med store motorveier og jernbanelinjer på kryss og tvers i riket ble stadig flere trukket med i moderniteten. Men ved å verne deler av naturen, vernet man også noe av det opprinnelige som hadde gjort folket til folk. Det var dermed også viktig å få folket til å oppsøke den «friske naturen» for å få påfyll og dermed gjenopprette sitt opprinnelige nasjonale sinnelag. Det var et slikt utgangspunkt som lå til grunn da Tyskland under nazistene fikk den til da mest radikale naturvernloven i Europa. (23) Det var nettopp med tilsvarende ideologiske slutninger Hoel og andre norske nasjonalister fikk nasjonalt engasjement for områdene i nord til å fremstå som logisk og rasjonelt. I en slik sammenheng ble det dessuten ikke et problem at de norske polarheltene hadde vokst opp under borgerlige kår sør i landet. Nansen, Andersen, Sverdrup og Amundsen var uttrykk for et folk eller en rase som endelig hadde våknet til liv.
Selv om forsøket på å overta Grønland i ettertid fremstår som en pinlig affære for Norge, fortsatte Hoel å spille en sentral rolle i utformingen av norske ekspansjonspolitikk. Selv under Arbeiderpartiets Nygaardsvold-regjering fra 1935 ble det foretatt flere fremstøt. I 1939 spilte han en nøkkelrolle da Norge annekterte Dronning Mauds Land, et gigantisk landområde i Antarktis.
Hoel slapp ganske billig unna, med en mindre fengselsstraff etter krigen. Så sent som på 1960-tallet var han forfatter av et trebindsverk om Svalbards historie. På den måten har han også satt sitt preg på norsk Svalbardpolitikk i etterkigstiden. Dette er nok en grunn til at norske myndigheter i dag gjør det de kan for å omgå temaet Adolf Hoel. Norsk kontroll på Svalbard er nemlig helt sentralt både i den norske strategien for videre oljeekspansjon inn i sårbare områder i Arktis og et tilsvarende ekspansivt forsøk på å erobre dype havområder mellom Norge, Grønland og Svalbard for industriell utvinning av havbunnsmineraler. Dette er en ekspansjon som har potensiale for å bringe Norge inn i langt farligere konfrontasjoner enn eventuelle meningsløse trefninger mellom norske og danske marinefartøyer på 1930-tallet.
Bør sosialister forsvare norsk suverenitet på Svalbard?
Hvis norsk suverenitet på Svalbard kommer i spill, er det viktig at sosialister holder hodet kaldt og bygger på noen grunnleggende prinsipper. For det første; Svalbard er ikke en del av frigjøringsprosjektet, som endte med etableringen av en helt uavhengig norsk stat fra 1905. Det ble verken sunget om Svalbard i «Ja vi elsker» eller «Gud signe vårt dyre fedreland». Det fantes ingen historisk fastboende norsk befolkning som hadde behov for å bli befridd fra fremmedvelde på Svalbard. Navnet Svalbard eksisterte dessuten ikke før norske nasjonalister rett og slett fant opp et norrønt navn til øygruppen. Store deler av verden bruker fortsatt det opprinnelige navnet Spitsbergen, navnet som ble gitt da den nederlandske sjøfareren Willem Barentsz «oppdaget» øygruppen i 1596. Fra oppdagelsen og gjennom de neste 250 årene, befant det seg sjelden eller aldri nordmenn på Svalbard.
På 1800-tallet besøkte riktignok et økende antall norske fangstfolk Svalbard. Disse konkurrerte imidlertid hele tiden med fangstfolk fra en rekke andre land. Fangstfolkene som drev jakt etter sel og annet vilt på land og områder med is utgjorde sammen med den kapitalistiske hvalfangsten var så pass sterke interessegrupper at det også påvirket den norske statens geopolitiske interesser i områdene. Med økende råvarepriser i tiden opp mot første verdenskrig, var det jakt etter kull og mineraler som var det sentrale når kapitalistiske selskaper fra mange land etablerte seg på Svalbard. (24) De norske investeringene kull og mineraler på Svalbard var frem mot første verdenskrig betydelig mindre enn tilsvarende utenlandske prosjekter. (25) Men kombinasjonen av norske fangsinteresser og mer tradisjonelle norske kapitalister som hadde kastet sine øyne på Svalbard, var nok til at det ble etablert klare norske økonomiske interesser for å innlemme området i Norge.
Flere av de nasjonalistiske ideologene som ivret for norsk overtagelse av Svalbard, var involvert da Svalbardtraktaten av 1920 ble utformet. En av dem var nettopp Adolf Hoel. I motsetning til Grønland som Norge forsøkte å ta, men ikke fikk, ble Svalbard tildelt Norge basert på tydelige betingelser. Stormaktene som sto igjen på den vinnende siden etter første verdenskrig så det som gunstig at Svalbard ble forvaltet av et nøytralt, men vest-orientert land som Norge.
I enhver sammenheng hvor Norges rettigheter på Svalbard diskuteres eller betviles, er standardsvaret fra offisielt hold å vise til Svalbard-traktatens artikkel 1. Der slås det fast at «De høie kontraherende parter er enig om å anerkjenne under de vilkår som er fastsatt i nærværende traktat Norges fulle og uinnskrenkede høihetsrett over Spitsbergengruppen…» (26) «De høie kontraherende parter» var landene som underskrev traktaten; nemlig USA, Danmark, Frankrike, Italia, Japan, Nederland, Storbritannia og Sverige. Traktaten hadde imidlertid en egen henvisning til at Russland ville få muligheten til å inngå i traktaten når den politiske uroen i etterkant av revolusjonen hadde gitt seg.
Det er verdt å bemerke her at det som på norsk i dag omtales som Svalbard-traktaten, opprinnelig het Spitsbergen-traktaten. Det første Norge benyttet sin suverenitet til etter at Spitsbergen-traktaten var ratifisert i 1925, var å skifte navnet til det norrøntklingende navnet nasjonalistene ønsket å bruke. I islandske annaler fra 1194 var det funnet at en liten setning viste til «Svalbardi funnin». I og med at Svalbardi betyr kalde kyster kan det like gjerne ha vært iskanten eller andre områder i Arktis. Det var et særdeles tynt grunnlag for å bygge opp om en norsk tilknytning til øygruppene. De som i dag latterliggjør Trump og USA for å døpe Mexicogolfen om til Amerikagolfen, bør minnes på den tilsvarende norske nasjonalistiske markeringen fra 1925.
Siden Norge har den «uinnskrenkede høyhetsrett», burde det kanskje ikke være tvil om at Svalbard er norsk. Spørsmålet blir hva man mener med norsk. Hvis en leser fremstillinger av Norges rolle på Svalbard skrevet av uavhengige eksperter i havrett, utenlandske så vel som norske, følges nemlig en henvisning til uinnskrenket høyhetsrett ofte med et stort men. De aller fleste påfølgende artiklene i traktaten begrenser nemlig norsk overhøyhet og suverenitet. (27) Norske myndigheter har slitt med å forholde seg til denne innebygde motsigelsen i traktaten fra starten av.
Et viktig unntak, og den eneste delen av de øvrige deler av traktaten som styrker norsk suverenitet, kommer allerede i artikkel 2. Der heter det nemlig at «Det tilkommer Norge å håndheve, treffe eller fastsette passende forholdsregler til å sikre bevarelse og – om nødvendig – gjenopprettelsen av dyre- og plantelivet innen de nevnte områder og deres territoriale farvann …» Mer enn 50 år før Norge fikk eget miljøverndepartement fikk altså de ansvarlige for administrasjonen av Svalbard en sterk miljøartikkel som mandat!
Også naturvernartikkelen begrenser Norges handlingsrom, i og med at alle nasjoner som var en del av traktaten skulle ha like rettigheter til jakt og fiske i de aktuelle områdene. Men så lenge miljøet er truet, finnes det ingen klart definert grense for hvor strenge de norske reguleringene kan være.
Den avgjørende innskrenkingen i norsk suverenitet var knyttet til næringsaktiviteter og militære spørsmål. Ifølge Svalbardtraktatens artikkel 3 skal selskaper og statsborgere fra alle land som er tilsluttet traktaten fritt kunne etablere næringsvirksomhet på øygruppen. Det slås like tydelig fast at Norge ikke har anledning til å innføre skatter, gebyrer og avgifter på virksomheter, utover det å sikre seg inntekter til å drifte administrasjonen av Svalbard (art. 8). Videre sier traktaten (art. 9) utvetydig at Norge forplikter seg til «ikke å oprette eller tillate oprettet nogen flåtebasis i de egner som er nevnt i artikkel 1 eller anlegge nogen befestning i de nevnte egner som aldri må nyttes i krigsøiemed». Dette kan vanskelig forstås annerledes enn at Norge verken kunne etablere flåtebaser, landmilitære anlegg eller annen form for militær aktivitet i området. For stormaktene som var med i utformingen av traktaten, var bestemmelsen rettet mot militær aktivitet på Svalbard viktig fordi den i hvert fall i fredstid bidro til å «nøytralisere» området.
Tatt i betraktning omstendighetene og tiden Svalbard-traktaten ble utformet, er den et ganske godt utgangspunkt for hvordan den sårbare øygruppen bør forvaltes. Vern av miljøet og en total avmilitarisering av området er et godt utgangspunkt også for hva sosialister kan står for. Men utgangspunktet må være at Norges rett til suvereniteten på Svalbard forutsetter at Norge forholder oppfyller disse kravene. Bare på den måten kan man unngå at Svalbard blir en brikke i stormaktenes imperialistiske ambisjoner.
Problemet er at norske myndigheter i de siste tiårene har bruke kontrollen over Svalbard til å fremme egne ishavimperialistiske interesser. Da har det handlet like mye om havområdene utenfor Svalbard som aktiviteter på land. Når dette ikke er spesielt velkjent blant nordmenn flest, skyldes det at taktikken det meste av tiden har vært å skyve frem gjerdestolpene forsiktig og med minst mulig støy. Ved å innlemme Svalbard i NATO og samtidig tøye bestemmelsen i Svalbard-traktaten som forbyr militær befestning på øygruppen har Norge dessuten brutt med det som var traktatens grunnidé. Dette er tema for neste del.
Noter:
Intervju av Odvar Nordli, Utført av Trond Bergh, Even Lange og Helge Pharo, 24. juli 2005 i Tangen Samfunnshus. Forum for samtidshistories intervjuprosjekt 2005. s. 53.
SIPRI, Trends in world military expenditure 2024, s. 2.
Forsvarets Forum 27. mai 2025, forventer enighet om femprosentmål på Nato-toppmøte.
Mari Skurdal, Klassekampen, Leder 14. november 2018. Kristin Clemet. «Ja, vi elsker dette landet!», Civita 16. mai 2017.
France, Declaration of the Rights of Man and Citizen 1789, Art. 17.
Norge, Grunnloven paragraf 105. Den norske grunnloven åpner for ekspropriering av eiendom i tilfeller hvor allmenne interesser krever det, som utbygging av veier og infrastruktur. Det gjøres imidlertid klart at enhver overtagelse av eiendom skal erstattes fullt ut. Det betyr at en eventuell overgang til sosialisme innenfor rammen av konstitusjonen vil være umulig.
Benedict Anderson, Imagined communities: Reflections on the origin and spread of nationalism. London 1983. Ernest Gellner, Nations and nationalism, London 1983. Eric J. Hobsbawm, E. J., & Ranger, T. (Eds.). The invention of tradition. Cambridge 1983.. Eric Hobsbawm, Nations and nationalism since 1780: Programme, myth, reality. Cambridge 1990.
P.A. Munch, Historisk-geografisk beskrivelse av kongeriket Norge (Norgesveldi), Christiania 1849.
Begrepet 400-års natten ble først brukt av Ibsen i Per Gynt. Ibsen som var relativt danskvennlig brukte begrepet for å ironisere over norske nasjonalister, ikke minst målbevegelsen. Det ble imidlertid raskt overtatt av nasjonalister som brukte begrepet uten ironi.
J.A. Hobson, Imperialism: A study. London 1902. Rudolf Hilderding, Finance Capital, London 1981 (første utgave på tysk kom i 1910. Lenin, Imperialismen kapitalismens høyeste statdie. Nikolai Bukharin, Imperialism and World Economy 1917. For første gang oversatt til engelsk i 1929. Tilgjengelig i Marxist Archives.
https://www.bbc.com/news/live/cewgn4jnkd2t BBC news, 17. april 2025, Italy`s Melonu says «we hope to make the West great again in Trump meeting»
Francis Sejersted, Demokrati og kapitalisme, Oslo 1993, s. 107.
https://digitaltmuseum.no/011085442869/mehamnopproret-1903. Arne Odd Johnsen, Den moderne hvalfangsts historie, Opprinnelse og utvikling. Finnmarksfangstens historie. 1864-1905. Johan N. Tønnesen og Arne Odd Johnsen, Den moderne hvalfangsts historie: opprinnelse og utvikling, s. 84.
Thor B. Arlov, Svalbards historie, Trondheim, revidert utgave 2003. s. 313. Einar-Arne Drivenes og Harald Dag Jølle (red.) Norsk polarhistorie, bind 2, Vitenskapene. Oslo 2004. kapittel 3 skrevet av Einar-Arne Drivenes. Oddbjørn Fure, Mellomkrigstid 1920-40 bind 3 i Norsk utenrikspolitikks historie. Oslo 1996.
Tidens Tegn 29. juni 1931, Dagbladet 29. juni 1931, Flagget må ikke fires.
P. A. Munch, Historisk-geografisk beskrivelse av kongeriket Norge (Norgesveldi), Christiania 1849.
Drivenes og Harald Dag Jølle (red.) Norsk polarhistorie, bind 2, Vitenskapene. Oslo 2004. kapittel 3 skrevet av Einar-Arne Drivenes
En del tekst i dette avsnittet er en forkortet og lett endret versjon av tekst fra boken Helge Ryggvik, På kanten. Norsk oljevirksomhet i Barentshavet og hvorfor det må settes en strek, Oslo 2021.
Adolf Hoel, Norges livsrom, Det nye Norge, Bind III. 1944. Einar-Arne Drivenes. «Adolf Hoel, – Ishavsimperialist og polarideolog» Senter for miljø og utvikling ved Universitetet i Trondheim. Rapport nr. 3 1995. Drivenes Oslo 2004. s. 251.
Drivenes 2004.
Franz-Josef Bruggemeier, Mark Cioc, Thomas Celler (eds). How Green Were the Nazis? Nature, Environment and Nature in the Third Reich.
Ibid.
Thor B. Arlov, «Et arktisk industrieventyr? Perspektiver på industrialiseringen av Svalbard», i Arbeiderhistorie 1997.
Ibid.
For en gjennomgang av en del av litteraturen og posisjonene se Christopher R. Rossi, «Sovereignity and Territorial Temptation, The Grotian Tendency», Online Publication, Cambridge Press, mai 2017.