Sosialister og religion
Redigert og forkortet manus til innledning holdt på møtet "Sosialister og religion" arrangert av norske sosialister tilknyttet International Socialist Tendency
1. desember 2022 i Oslo. Understrekte ord peker til eksterne sider.
Som tenåring i Oslo på 1980-tallet kunne diskusjoner om religion fremstå som et tilbakelagt stadium. De kulturradikale hadde vunnet. Så kom slutten på den kalde krigen og 1990-tallets kriger med påfølgende økende rasisme mot muslimer. Ateisme var ikke lenger et primært progressivt motkulturelt fenomen, men ble i økende grad brukt for å undergrave muslimers rettigheter og dermed splitte arbeiderklassen.
Mot slutten av livet sa muslimen Malcolm X (1920-1965): “And the best way to keep away from arguments and differences, put your religion at home, in the closet, keep it between you and your God. Because if it hasn’t done anything more for you than it has, you need to forget it anyway." Dette er en innsikt som religiøse kan lære av. Hverken Gud, eller religion, vil løse problemene for menneskene. Det kan være en flukt. Men ikke en løsning. Men ateister som insisterer på å kritisere muslimer kan også lære av Malcolm X som i samme tale, The Ballot or the bullet, sier: Whether you are a Christian or a Muslim or a [black] nationalist, we all have the same problem. They don’t hang you because you’re a Baptist; they hang you because you’re black. They don’t attack me because I’m a Muslim. They attack me because I’m black. They attacked all of us for the same reason. All of us catch hell from the same enemy. We’re all in the same bag, in the same boat.” Det hører med til historien at Malcolm X opprinnelig var i den amerikanske UFO-kulten og separatistbevegelsen Nation of Islam. Han kom i konflikt med ledelsen fordi han ville engasjere seg direkte i kampen mot rasisme og imperialisme. På en pilgrimstur til Mekka forsto han islam på en ny måte. Han ble sunnimuslim og samtidig politisk aktiv utenfor muslimske miljøer.
Marxister må være ydmyke
I 1964 forsto med andre ord Malcolm X at religion ikke kan sees på som en kraft i seg selv, isolert fra klassekamp og samfunnet den eksisterer i. Han ble skutt året etter, to år før dannelsen av Black Panther Party for self-defence. Det er ingen tvil om at historien ville blitt påvirket av en allianse mellom Malcolm og de unge radikale i Black Panthers. Når marxister snakker om religion må vi være ydmyke og erkjenne at en av de mest brilliante revolusjonære i vår tid var troende muslim og fant styrke i islam.
Ånd og materie
La oss derfor gå kort gjennom det filosofiske grunnlaget for marxistisk ateisme slik vi som identifiserer oss med tradisjonen til Internasjonale Sosialister opplever den. En annen revolusjonær leder, Leo Trotskij (1879-1940), som i likhet med Malcolm X ble myrdet, skrev i 1939, året før han døde: "Vi kaller vår dialektikk materialistisk fordi den verken har røtter i himmelen eller i den "frie viljes" dyp, men i naturens objektive virkelighet. Bevisstheten vokste fram av det ubevisste, psykologi frem av fysiologi, den organiske verden frem av den uorganiske, solsystemet frem av stjernetåken. På alle trinn i utviklingen ble kvantitative forandringer omformet til kvalitative forandringer. Vår tenkning, herunder den dialektiske tenkning, er bare én av den i vedvarende forandring materies uttrykksformer. I dette systemet er det verken plass til Gud eller Djevel, udødelige sjeler, uendelige retts- og morallover. Tenkningens dialektikk, som er vokst frem av naturens dialektikk, har altså en fullt ut materiell karakter."
Det er vanlig å hevde at marxismens materialisme, i motsetning til idealismen, er en fortsettelse av Georg Wilhelm Friedrich Hegels (1770-1804) dialektikk, som ble utviklet i kjølvannet av den franske revolusjonen i 1789. Og at marxismen oppstår rundt de borgerlige revolusjonene i 1848, spesielt anført av Karl Marx (1818-1883) og Friedrich Engels (1820-1895). Vi må forstå filosofien og politikken den gang i lys av bruddene de representerte med den gamle verdens undertrykkende keisere og deres religiøse doktriner. Religionen hadde en helt annen stilling i Europa enn i dag. Religionen har faktisk en annen stilling i det norske samfunnet i dag, enn da jeg var barn. Det er ingen tvil slik jeg ser det at kirken har skiftet karaktér når man ser på Oslos flotte biskop Kari Veiteberg. Og om man ser på muslimer i Norge, så er premisset til høyreekstreme om en påstått islamisering av Norge åpenbart konstruert. I virkelighetens verden er det de materielle forutsetningene i det norske samfunnet som endrer muslimenes praksis, og ikke islam som endrer Norge. Man kan selvsagt finne eksempler på at det ikke serveres servelat og skinke, men tendensen er soleklar. Muslimer blir verdsliggjort i rekordfart, mens nye muslimske identiteter oppstår. Samtidig vil noen veldig få reagere på rasisme og vestlig dobbeltmoral ved å gå inn nihilistiske dommedagskulter som hevder å representere det egentlige islam, slik som den såkalte Islamske stat. Da kan det være interessant å ha i bakhodet at konservativ islam på 1970- og 80-tallet ble brukt som et våpen av Vesten i den kalde krigen. Spesielt mot arabisk nasjonalisme og kommunistbevegelsen som begge sto sterkt i Midt-Østen. De progressive bevegelsene i den islamske verden ble angrepet av kvelende krefter som var i alliansen med USA og Vesten. Etter den kalde krigens slutt sto kreftene som i sin tid var finansiert av Vesten klare til å søke makt i Gazas, Iraks, og Syrias ruiner.
Religion som opium for folket?
Det kan være fristende å lage et lappeteppe av Malcolm X-sitater, Trotskij- eller Marx-sitater, Mao- eller Stalin-sitater, eller Gerhardsen-sitater, for å få det til å passe sine egne meninger. Det er enda vanligere å lage collager av sitater fra bibelen eller koranen for å enten bekrefte egen tro, eller egen ateisme. Våre hjemlige nynazister som seiler under falsk flagg som religionskritikere, klipper og limer fra koranen for å vise at islam er barbarisk. Men de nevner ikke at koranen er en modernisert utgave av de monoteiske religionenes hellige bok. Og at det er i Det gamle testamentet til bibelen man finner flest groteske regler og historier. Det er også ateister som har brukt Marx mot åndelighet, eller troen på noe som er større, og utenfor, oss selv. Marx' berømte sitat om religion som opium for folket blir ofte løsrevet fra konteksten. Avsnittet lyder "...Kampen mot religionen er altså indirekte kampen mot den verden hvis åndelige aroma er religionen. Den religiøse elendighet er både et uttrykk for den virkelige elendighet, og en protest mot denne virkelige elendighet. Religionen er den undertrykte skapnings sukk, en hjerteløs verdens ømhet, og de sjelløse tilstanders sjel. Den er folkets opium...”. Det betyr at religion fungerer som en trøst, et substitutt, for ekte åndelighet. Marx er med andre ord ikke mot åndelighet, slik man kanskje kan få inntrykk av. For meg er det heller ikke logisk at Marx mener “Gud” når han skriver om opium. Det er ingen tvil om at Marx og Engels avviste Gud slik han, det var alltid en han, ble definert av patriarkatene. Og det er heller ingen tvil om at de, og alle marxister etter dem, bygger på vitenskapens syn om utviklingslære. De mente at ånd hadde oppstått av materie. Og at åndelighet hadde oppstått og utviklet seg under bestemte, materielle forhold. Men jeg tror at åndelighet er noe mennesket alltid har fornemmet. For meg personlig, som ikke er ateist, er Gud helt konkret menneskets Gud og vår felles, åndelige kraft og rettferdighet som vi kan strekke oss mot. Jo mer vi lærer om verden og universet, desto mindre viktig forekommer det meg å ha enkle svar på svært komplekse spørsmål. Ingen vet hva som foregikk før Big Bang. Og vi aner ikke om vi er alene i Universet, eller om det finnes uendelig mange sivilisasjoner. Filosofen Platon (428 fvt-347 fvt) forestilte seg at mennesket besto av et dødelig legeme og en udødelig ånd. Og ingen kan motbevise det. Spørsmålet er hvordan vi velger å vektlegge spørsmålet i samfunnet. Jeg mener vi skal tenke over det, diskutere det, men ikke la det påvirke vår politiske praksis.
Det blir foreslått at religion kanskje oppsto av menneskets nødvendighet til å forstå; vi så mot stjernene og lagde fortellinger som ga mening. Vi opplevde merkelige fenomener vi ikke hadde materielle forutsetninger til å forstå, og ga dem mening. I følge samme Marx og Engels, var de tidlige religiøse strukturene opphavet til klassesamfunnet da noen istedenfor å delta i det kollektive arbeidet fikk den opphøyde funksjonen å ivareta stammenes åndelighet og skape mening. Og jeg tror Marx med “opium” helt konkret siktet til de religiøse strukturene som hevder å representere Gud. Messene der Jesus eller profeten blir fortolket helt urimelig av patriarkatet, avlaten, kollekten, de falske løftene om at fattigfolk skal få evig liv mot å akseptere trelldom. Propaganda for klassesamfunnet som de religiøse strukturene er med på å opprettholde. Og det motsatte av Guds vilje, slik jeg oppfatter den.
Bare de religiøse bør ta politikken inn i religionen
Man kan si at vi ikke skal ta religionen inn i politikken, men de religiøse bør definitivt ta politikken inn i religionen. Legg merke til at jeg sier at det er de religiøse som skal ta politikken inn i religionen. Allerede her er vi ved det som skiller oss revolusjonære fra reformistene. Og for meg er dette i aller høyeste grad et åndelig spørsmål. Reformistene skal skape verden i sitt bilde, på vegne av massene. Men vi tror at det er massene som skal skape verden i vårt felles bilde. Nedenfra, og ikke ovenfra. Og vi tror at det er den historiske oppgaven til arbeiderklassen, basert på vår åndelige forståelse av historisk materialisme og dialektikk, å ta makten over produksjonsmidlene og redde verden fra kapitalismens barbari. Når vi fokuserer på arbeiderklassens frigjøring er det rett og slett fordi vi mener det er den eneste kraften som kan redde verden. Hverken Gud eller reformister har vært gode løsninger for verdens undertrykte. Innsikten i at arbeiderklassens frigjøring er produktet av arbeiderklassens egen kamp, er basert på praktisk erfaring. Men det er også en åndelig innsikt, som vil prege revolusjonæres holdninger og vurderinger av alle andre politiske spørsmål. Det er selve kjernen i vår tro. Og ikke noe sted blir dette synet tydeligere, enn når det kommer til våre holdninger til muslimer og Islam i Vesten.
I 1905 ønsket ikke lederen for bolsjevikene, ateisten Vladimir Lenin (1870-1924), at ateisme skulle inn i partiprogrammet. Han skrev: “uansett hvor mange pamfletter eller taler så kan ikke proletariatet bli opplyst dersom det ikke opplyses av sin egen kamp mot kapitalismens mørke krefter”. Den dype, åndelige forståelsen til Lenin var at man ikke kan endre andre mennesker. Dette er en erkjennelse som er lett å gjenfinne i åndelige fellesskap, men også innen psykologi. Det er for eksempel sentralt i bedriftsledelse. Det er noe vi alle kan forstå, det er logisk, men klarer vi å leve etter det? Det er fristende å velge snarveier i barneoppdragelse. Eller om en i familien sliter med rusproblemer, en på jobben er lat eller sjefen ikke har peiling. “Gjør sånn og sånn!” Alternativet blir ofte at vi gjør jobben for dem og på den måten utsetter vi konsekvensene av dysfunksjonalitet. Eller, fordi vi gjerne vil være snille, så engasjerer vi oss i veldedig arbeid, ofte organisert av religiøse organisasjoner. Slik bidrar vi kanskje til at de utslåtte kan leve på almisser mens de blir åndelig kvelt av fattigdom mens de står i matkø. En revolusjonær vil endre det kapitalistiske systemet som fører til elendigheten. Men at vi ikke kan endre systemet med et trylleslag, betyr ikke at vi skal trekke oss inn i sneglehuset og la verden fare. Vi kan gi penger til innsamlingsaksjonen når folk kommer på døra, men samtidig forklare synet vårt på veldedighet. Altfor mange ganger ender en kritikk av andres aktivitet med egen inaktivitet. Revolusjonære har implisitt et åndelig program. Men vi har først og fremst et handlingsprogram. Det kan oppsummeres i ordet “solidaritet” slik marxister forstår det. Mens det i media og dagligtale gjerne blir forstått som empati eller rettferdig, man kan for eksempel dele en utgift solidarisk eller føle på solidaritet når man gir penger til trengende, så tenker vi på interessefellesskap. Arbeiderkamp vil som regel være i alle arbeideres interesser, så å støtte en streik utenfor egen yrkesgruppe eller arbeidsplass vil være solidaritet av egeninteresse. De kjemper vår felles kamp, mot en felles fiende. Så vi oppfatter solidaritet som noe vi viser andres kamp. Jeg som hvit mann kan være solidarisk ved å støtte muslimske kvinner som jobber mot patriarkalske strukturer. Men jeg kan aldri være solidarisk ved å skulle ta på meg rollen som deres frelser.
Imperialismens dobbeltmoral
Holdningen om at vestlige kolonimakter – tross den åpenbare utbyttingen – også spredte utvikling for kvinnene i koloniene er fortsatt utbredt. Men hvite menns, og noen kvinners, påståtte spredning av liberale verdier ble brukt for å skape splid i koloniene og for å legitimere kolonialismen hjemme. Den rasistiske praksisen har fortsatt ubrutt etter at koloniene, ofte måtte de gjøre det militært, kastet ut kolonimaktene. Vestens ufattelige dobbeltmoral utspiller seg omtrent som om ingenting har skjedd. Våre ledere later som de har lært av historiens feil. Men de bombet ikke Vietnam med feminisme og de sendte ikke de samme flyene som bombet Vietnam til Irak for å bombe med mer feminisme. Og de samarbeider ikke med Saudi Arabia og Tyrkia fordi de er feminister. Sannheten er at våre herskere bokstavelig talt vil brenne levende enhver person som tar til orde for reell frigjøring. Og de har gjort det i generasjoner. Men det er bildene av forbrytelsene til den Islamske Stat vi assosierer med brenning av mennesker. Under årets fredsprisforum nå i desember i Oslo er temaet "Afghanistan – å finne veien videre". De har prestert å invitere den såkalte feministen, USAs tidligere utenriksminister og hauk Hillary Clinton. Marxister blir ofte anklaget for å henge igjen i fortiden, i noen tilfeller med rette. Vi blir også gjerne anklaget for at vår ideologi fører til vold. Men Vestens dominerende ideologer gjentar i forbløffende grad fortidens feil, og synes upåvirkede av at de har etterlatt hele regioner som branntomter, mens resten av verden beveger seg mot ødeleggende miljøkatastrofer.
Religion i Sovjetunionen
Tilbake til tiden før og under bolsjevikrevolusjonen: Lenin og Trotskij, sistnevnte var så overbevist ateist at han følte han måtte skrive om ateisme på dødsleiet, var opptatt av å ikke støte religiøse fra seg. Det var først i 1929, etter at Josef Stalin (1878-1953) hadde konsolidert makten sin, at religionsutøvelse i en periode ble forbudt. I denne sammenhengen kan det være verdt å nevne at Stalins "Dialektiske materialisme" av mange marxister blir oppfattet å være mekanisk og skapt for å forsvare sitt regime. I den mente han at man kunne ganske nøyaktig forutse den historiske utviklingen i et samfunn basert på det materielle nivået, derfor har han blitt kritisert for historisk determinisme. At en ting nødvendigvis må føre til en annen, og at man kan vite det før det skjer. Istedenfor, slik jeg opplever Marx, at man kan forstå det etter at det skjedde, men i grove trekk anta noen sannsynlige utviklingslinjer fremover basert på de aktuelle materielle vilkårene i øyeblikket. Stalin utviklet sin doktrine etter at han hadde vunnet maktkampen i Sovjet og etter IS-tradisjonens syn (i strid med Trotskijs syn) gjennomført en kontrarevolusjon. I følge kritikere trengte han å legitimere sin ambisjon om "sosialisme i ett land". Og jeg sier dette i respekt for solide kamerater som har et annet syn på Stalin og Mao enn meg. Dette er et komplekst felt og jeg er farget av den tradisjonen jeg føler tilknytning til. Det jeg sier er selvsagt ikke fullt ut dekkende. Men jeg tror det er ukontroversielt å si at det i Stalins Sovjet var nødvendig med tung industrialisering og at en sentralstyrt kommandøkonomi kunne forsvares av "historisk nødvendighet" for å utvikle samfunnet mot sosialisme som om det var noe man kunne oppnå gjennom økonomisk utvikling utenfor arbeiderklassens kontroll. Etter vår måte å tenke på var det ikke lenger snakk om at arbeiderklassen frigjorde seg selv, men at én mann hadde samlet makt og kommanderte resten av samfunnet. Og ryddet av veien de som ytret seg kritisk til regimet, særlig trotskister eller folk som ble anklaget for å være trotskister. Kritikere har hevdet at Stalin ikke bare erstattet patriarken i kirken, men utropte seg til en slags Gud, og at ideologien kunne minne om patriarkatets befalinger og lovnader.
Under den spanske borgerkrigen på 1930-tallet angrep revolusjonære ikke bare patriarkatet, men også selve kristendommen. Som jo var svært utbredt i den spanske arbeiderklassen. I respekt for spanske revolusjonære vil jeg strekke meg til å kalle blant annet den symbolske henrettelsen av en viktig Jesus-statue for uheldig. Lenins metode var å holde døren åpen for alle religiøse, og unngå å tråkke på religiøse følelser. Når en kristen gikk inn i bolsjevikpartiet, ville hen etter en stund ha lagt fra seg forestillinger som sto i veien for sosialisme. Men bolsjevikene var samtidig harde i møtet med den ortodokse kirkens maktapparat, og fratok selvsagt patriarkatet all eiendom i tråd med revolusjonens materielle basis. Det var plass til religionsutøvelse i kirkene, men ikke til privat eiendomsrett under dekke av religion. Tsarismens religion, imperiets religion, ble i mye større grad begrenset enn islam i den unge sovjetrepublikken. Under borgerkrigen hadde russere i de muslimske områdene innført strenge restriksjoner mot muslimsk praksis under dekke av å representere sovjetstaten. I Turkestan, som hadde vært avskåret fra resten av Sovjetunionen under borgerkrigen og der muslimer gjorde opprør mot lokale, hvite ledere, tok Lenin parti for muslimene og sendte de russiske sjåvinistene til fangeleire. De hadde vært representanter for fortsatt russisk dominans. Det ble videre innført strenge regler mot overtro i det lokale bolsjevikpartiet mot russisk-ortodokse, men ikke for muslimer. 1500 russere ble kastet ut av partiet, men ikke en eneste muslim. Dette hadde selvsagt ingenting å gjøre med Gud eller religion i seg selv, men alt å gjøre med politikk og de materielle vilkårene.
For revolusjonære er det logisk, slik Lenin så det, at revolusjonære må være ateistiske i ord, men ikke handlinger. Og staten må være ikke-religiøs og ikke antireligiøs. I Sovjet under Lenin var for eksempel hijab aldri et tema, og muslimske kvinner med og uten hijab inntok ledende stillinger i administrasjon og samfunnsliv. Men fra 1927 ble det lansert kampanjer mot hijab og plagget ble forbudt, et varsel om tvangskollektiviseringen og skrekken som fulgte noen få år senere. Hijabforbud var like feil da som det er nå. Det var et naturlig steg mot kontroll over samfunnet, slik reaksjonære i Vesten bruker såkalt feminisme for å angripe muslimer og muslimske kvinners rett til å velge selv. De samme som angriper hijab i Vesten, støtter krigføring i Østen. Samtidig som det er naturlig å støtte muslimske kvinners rett til å bestemme sitt eget hodeplagg her, så sier det seg selv at vi støtter kvinners rett til å bestemme selv over alt. At hijab er et kraftfullt symbol som brukes av rasister mot muslimer her, betyr naturligvis ikke at vi ikke 100% støtter brenning av hijab i Iran og det iranske opprøret som pågår nå. Igjen, ingenting er noe i seg selv, og det er veldig stor forskjell på en antimuslim som brenner hijab i Oslo eller en revolusjonær som brenner hijab i Teheran.
Vi kritiserer ikke tro
En revolusjonær bør ha et kritisk, men ikke avvisende, syn på religion og religiøs praksis. Vi er opptatt av å analysere makt og maktforhold, ikke teologi. Vi vil alltid stå sammen med muslimer som blir utsatt for rasisme. Vi vil forsvare våre muslimske søstre og brødre mot krenkelser og vi vil alltid stå sammen med kristne som blir utsatt for latterliggjøring. Vi vil aldri kritisere deres tro. Vi vil tvert imot foreslå at vi har et felles interessefellesskap.
https://www.marxists.org/archive/harman/1994/xx/islam.htm