Verden setter igjen ny rekord i militære utgifter – rustningsvanviddet må stoppe nå!

Den 28.april publiserte det svenske fredsforskingsinstituttet SIPRI sin nyeste rapport om verdens militære utgifter. Tallenes tale er illevarslende: Samlede militære utgifter i verden nådde 2718 milliarder dollar i 2024. Det tilsvarte en samlet vekst i verden på hele 9,4 prosent. 

Dette er den største veksten i løpet av ett år etter den kalde krigens slutt. Atomvåpenfaren er en minst like reell trussel i dag som under den kalde krigen. I tillegg står menneskeheten overfor en eksistensiell trussel som framstår enda mer akutt under den pågående opprustningsspiralen, nemlig klima- og miljøkrisen. Når verdens stater prioriterer å ruste opp militæret, så skjer dette på bekostning av velferd og sosiale tjenester. Opprustning fører til sosial usikkerhet, økte klimautslipp, miljøskader og økt geopolitisk spenningsnivå. De eneste som tjener på rustningskappløpet er våpenindustrien, som dermed øker sin kapitalmakt, og det borgerlige militærapparatet, som øker sin voldsmakt. Dermed svekkes også klassekampen. I Ukraina er titusenvis drept og krigshandlingene der pågår inntil videre med uforminsket styrke. Samtidig fortsetter den israelske krigsmaskinens forsøk på å utslette det palestinske folk. Det er verdt å minne om Rosa Luxemburgs ord i Junius-pamfletten, skrevet under første verdenskrig: «Ett blikk rundt oss i dette øyeblikk viser hva det borgerlige samfunns tilbakefall til barbariet betyr» (Rosa Luxemburg: Om revolusjon, Forlaget Manifest [2024], s. 76). Å kjempe mot militarisering og opprustning er avgjørende for oss som revolusjonære sosialister. Kampen mot opprustning griper på avgjørende og flerfoldig vis inn i den politiske situasjonen i Norge og internasjonalt og vil kreve en gjenreising av den antiimperialistiske venstresiden for å lykkes. Under årets 1.mai-markering i Oslo mobiliserer Internasjonale Sosialister derfor under følgende paroler: Stopp rustningsvanviddet! Leve Gaza, våpenembargo nå! Klimasatsing og velferd, ikke bomber og krig!

Kraftig vekst i verdens militære utgifter – Norge intet unntak
 
Samlede militære utgifter i verden nådde 2718 milliarder dollar i 2024, ifølge SIPRI. Til sammenlikning brukte verdens stater 2443 milliarder dollar på militæret i 2023. Dette tilsvarer en samlet vekst i 2024 på hele 9,4 prosent. NATO-medlemmene står alene for 55 prosent av militære utgifter. Kina står for 12 %, Russland 5,5% og Tyskland 3,3%. Tysklands militære utgifter har økt med 28 prosent det siste året; opp til 88,5 milliarder dollar. Dermed er Tyskland for første gang siden andre verdenskrig Vest-Europas største militærmakt. Tysklands kraftige opprustning gjenspeiler en tydelig tendens i SIPRIs tallmateriale, som er at Europa øker sin andel av militære utgifter innenfor NATO-alliansen. Europa økte sine militære utgifter med hele 17 prosent – til 693 milliarder i 2024. Når SV og andre reformistiske partier i Norden tar til orde for nordisk opprustning og økt militært samarbeid mellom nordiske land – innenfor rammen av NATO – så er dette bare en bekreftelse av den rådende europeiske opprustningspolitikken.

USA er fortsatt den overlegent største militærmakt, med 997 milliarder dollar i 2024, en vekst på 5,7 prosent. Foruten bevilgninger til Ukraina har mesteparten gått til modernisering av den generelle militære kapasiteten og atomvåpenarsenalet. Sverige, Norges nabo, økte militære utgifter med 34 prosent i 2024. Med det nådde utgiftene 12 milliarder i Sverige. Danmarks utgifter økte med 20 prosent, til 10 milliarder dollar. Norske militære utgifter økte med hele 17 prosent, til 10,4 milliarder dollar. Den norske opprustningen må sees i lys av Langtidsplanen for Forsvaret, som ble vedtatt av et samlet Storting i 2024, og som innebærer at den norske staten skal bruke 1635 milliarder kroner på militæret de neste tolv årene. Samtlige partier på Stortinget, inkludert Rødt og SV, støtter denne massive opprustningsplanen.

I kjølvannet av Russlands brutale og folkerettsstridige angrep på Ukraina i 2022 har USA og NATO ført an i en direkte irrasjonell opprustningsspiral, som ikke uventet har dratt seg til enda noen runder i løpet av det siste året. Ukraina-krigen brukes fortsatt aktivt av norske politikere til å legitimere drastiske og varige økninger i forsvarsbudsjettet. Av alle regioner er veksten altså mest markant i Europa, og Norge er intet unntak. Innen Europa er landene i Norden blant områdene hvor militariseringen er mest intens. Med nær 700 milliarder dollar er Europas utgifter uten Russland mellom tre og fire ganger så store som Russlands alene. Det underbygger det faktum at forestillingen om at Russland utgjør en fare for Europa og Norge er helt urealistisk. Sett fra Russland må Europas økte militarisering tvert imot fremstå som om Europa forbereder seg på krig mot Russland, ikke i NATO-land, men inne i Ukraina og Russland.  Den største faren for oss i Skandinavia er dermed fortsatt at Ukraina-krigen skal eskalere til atomkrig. I så fall blir de nye amerikanske militærbasene og den ekspanderende norske våpenindustrien bombemål. 

USA og andre vestlige strateger ser for seg en mulig konfrontasjon med Kina i overskuelig fremtid. Med en andel av BNP til militære formål på 1,7 prosent i 2024 kan ikke Kina betraktes som en driver i våpenkappløpet. Tallet er faktisk lavere enn i 2015. Men det er likevel en betydelig økning, ettersom økonomien har vokst kraftig siden. Økningen på 7 prosent i 2024 alene, er like fullt et tegn på at også Kina er med på opprustningsspiralen. Dette vil bli brukt som begrunnelse for at Vesten må oppruste enda mer. Det hele dreier seg om et meningsløst våpenkappløp, som menneskeheten bare kan tape på. De eneste som skor seg på denne situasjonen er våpenindustrien, som dermed øker sin kapitalmakt, og det borgerlige militærapparatet, som øker sin voldsmakt. Våpenindustrien utgjør det materielle grunnlaget for imperialisme og krig: Uten våpen ingen krigføring. Ammunisjon og våpensystemer er forbruksvarer, hvis bruksverdi er massedrap og ødeleggelse av infrastruktur og natur. Krigsindustrien framstår som selve sinnbildet på kapitalismens mest destruktive og irrasjonelle sider. I en tid preget av angrep på velferdsordninger, knapphet på ressurser, krig, folkemord, klimakrise og økologisk sammenbrudd, har herskerklassen og Vestens liberale eliter, klart å skape et inntrykk av at vi trenger å produsere mye mer militært materiell. Dette gagner verken mennesker eller miljø, og må stoppes. Det er en selvfølge at vi som revolusjonære sosialister kjemper imot militarisering og opprustning.
 
Kampen mot militarisering og opprustning er også kamp for et fritt Palestina

Etter 7.oktober 2023 har det liberale verdensbildet igjen slått sprekker. Ved sin støtte til Israels utslettelseskrig mot palestinerne viser den USA-ledede imperialistblokka sitt sanne ansikt. Israels militære utgifter økte med hele 65 prosent i 2024, ifølge SIPRI. Det tilsvarer 8,8 prosent av BNP. Militæret er en bærebjelke i den israelske staten og landet har selv en stor og mektig våpenindustri. Selv om Israel ikke er NATO-medlem, inntar landet rollen som strategisk partner for NATO, gjennom den såkalte Middelhavsdialogen. I tillegg til en stor egenproduksjon importerer Israel store mengder krigsmateriell fra NATO-land, særlig USA og Tyskland. I perioden 2009-2020 kom henholdsvis 70% og 24% av Israels import av militært materiell fra USA og Tyskland. På Gaza er vi daglig vitne til ufattelige menneskelige lidelser som ikke ville vært mulig uten storskala produksjon av høyteknologiske våpen. Norge har en ekspansiv våpenindustri, som gjennom sin totale integrering i det vestlige militærindustrielle kompleks, i høyeste grad tar del i denne produksjonen. De viktigste aktørene er Nammo, Kongsberg Gruppen og Chemring Nobel. Kongsberg Gruppen lager blant annet skrogdeler til F-35-kampflyene, som brukes av Israel. Flyskrogene produseres i Norge, på Kongsberg, som deretter sendes til USA og monteres på flyene hos Lockheed Martin. På Hurumlandet i Asker kommune ligger fabrikken til Chemring Nobel. Chemring leverer rakettdrivstoff til bruk i det amerikanske Hellfire-missilet, som også produseres av Lockheed Martin. Dette er et missil som skytes ut fra droner og helikoptre. Amerikanske myndigheter har oppgitt at det er blitt levert om lag 3000 missiler av denne typen til Israel i perioden oktober 2023-juni 2024. En ny avtale om levering av slike missiler fra USA til Israel skal ha blitt gjort i februar i år.  Administrerende direktør i Chemring Nobel, Helge Husby, uttalte til VG, den 20.11.2023: «Det er en kjent sak at flere av Norges nærmeste allierte tillater eksport av forsvarsprodukter til Israel i motsetning til hva norsk eksportpolitikk tillater. Vi kan derfor ikke utelukke at norske komponenter inngår i våpensystemer som benyttes i Gaza, Ukraina eller andre steder, sier administrerende direktør Helge Husby i Chemring Nobel.» Selv om Norge opererer med forbud mot eksport av våpen fra Norge til Israel, er det ingenting i veien for at norskeide selskaper og selskaper som produserer på norsk territorium kan eksportere våpen til Israel via tredjeland. Det fritar imidlertid verken selskapene eller den norske stat for juridisk ansvar. I et notat om krigen i Gaza, sitert av Palestinakomiteen, skriver folkerettsadvokaten Mads Harlem: «Det avgjørende etter artikkel 1 i Genèvekonvensjonene, og Folkemordskonvensjonen, er om stater utfører handlinger som kan medvirke til krigsforbrytelser og folkemord, selv om det dette bidraget går via 3. land.»

Vi skal fortsette å stille juridiske krav og krav om sluttbrukererklæring fra allierte NATO-land, selv om dette blir nedstemt i Stortinget. På dette avgrensede området har Rødt og SV gjort en hederlig innsats på Stortinget. Men som sosialister har vi et ansvar for å påpeke at problemet ikke først og fremst er juridisk, men politisk. Selvsagt er våpen fra norske selskaper en dråpe i havet sammenliknet med hva som eksporteres fra amerikanske og tyske selskaper. Men vi som opererer i en norsk politisk kontekst må rette kritikken og motstanden mot stat og kapital her hjemme. Dette gjelder også våpenprodusenten Nammo. Nammo AS er et multinasjonalt industrikonsern med datterselskaper i åtte land i tillegg til Norge (Sverige, Finland, Tyskland, Sveits, Spania, Irland, UK og USA). I november 2023 ble det kjent at rakettkastere av typen M141 nylig hadde blitt sendt fra USA til Israel. Våpnene er produsert ved Nammos produksjonsanlegg i Arizona, USA. I mars i år avslørte NRK at det er funnet tomhylser fra M141 på den krigsherjede Gazastripen. I desember 2024 publiserte Dagbladet bilder av israelske soldater som avfyrer rakettkastere av typen M72 inne på Gaza-stripen. Også M72 er produsert av Nammo ved anlegget i Arizona.

Gjennom sin aktive opprustningspolitikk legger den norske staten til rette for at Nammo, Kongsberg Gruppen og andre selskaper ekspanderer både i Norge og i andre land. Når NATO utvides og medlemslandene ruster opp, utvides også markedet for den norskeide våpenindustrien. I forbindelse med at den norske våpeneksporten økte med 35% i 2023, uttalte Regjeringen følgende i en pressemelding: “Ei markant auke [i våpeneksporten] er ikkje unaturleg i ei tryggleikspolitisk usikker tid kor mange allierte land auker sine forsvarsbudsjetter og materiellanskaffelser.” Verdien av norsk våpeneksport økte igjen i 2024. Over tre fjerdedeler av eksporten gikk til NATO-land dette året. Oljefondet er også tungt investert i vestlig våpenindustri. Opptil flere av selskapene Oljefondet er investert i leverer våpen, ammunisjon og annet militært materiell til Israel. Palestinabevegelsen har lenge stilt krav om at Norge trekker sine investeringer i «selskaper som forsyner Israel med våpen, eller i selskaper som bidrar til Israels ulovlige okkupasjon av Palestina». Opprustningsprogrammet som er vedtatt av et samlet Storting bidrar til å øke våpenindustriens kapitalmakt og undergraver derfor palestinabevegelsens krav om våpenembargo, deinvesteringer og sluttbrukererklæringer. Militære anskaffelser i det omfanget Stortinget har vedtatt vil selvsagt stimulere investeringsviljen hos vestlige våpenselskap, som igjen fører til økt produksjon av ødeleggelsesmidler. Det dreier seg om de samme amerikanske, franske, tyske og norske selskapene som uten skrupler forer den israelske krigsmaskinen med våpen.

I den forbindelse er det verdt å nevne at den dyreste delen av den norske Langtidsplanen for Forsvaret gjelder opprustningen av sjøforsvaret. Det tyske verftet ThyssenKrupp skal bygge nye ubåter for den norske marinen. Fire ubåter er allerede bestilt, og i forliket økes antallet ubåter til minst fem. ThyssenKrupp har i årevis bygget marinefartøy for Israel. Hvem som skal bygge Norges fem nye fregatter er ikke bestemt, men tyske ThyssenKrupp er blant de aktuelle selskapene. Nylig ble det inngått en intensjonsavtale mellom ThyssenKrupp og det norske verftet Ulstein om felles innsats for å sikre kontrakten om bygging av Norges nye fregatter. Dette er i tråd med premisset i Langtidsplanen om at fregattene skal «anskaffes, driftes, og vedlikeholdes i et strategisk partnerskap med en nær alliert […]» (se Langtidsplanen, kap. 3.1.3).Eksempelet viser tydelig at det ikke er mulig å ruste opp nasjonalt, uten å bidra til det globale våpenkappløpet, slik ledende politikere for SV og Rødt vil ha det til. Nylig pekte Rødts utenrikspolitiske talsperson Bjørnar Moxnes på Tyskland som en viktig sikkerhetspolitisk alliert for Norge. Vi minner igjen om at Tyskland er den nest største eksportøren av våpen til Israel, bare slått av USA. Etter alt å dømme er den tyske staten og tysk våpenindustri dermed medskyldig i krigsforbrytelser og folkemord. Dette vil gjelde alle selskaper som direkte eller indirekte forsyner Israel med våpen. Så lenge norsk våpenindustri er totalt integrert i NATO, vil problemet med eksport via tredjeland vedvare. Vi må fortsette å stille krav om deinvesteringer og sluttbrukererklæringer, men ikke uten å samtidig påpeke at krig, militarisme og opprustning er uløselig knyttet til det kapitalistiske systemet vi utforder. Kampen mot videre bevæpning av Israel må derfor kombineres med en bredest mulig mobilisering mot militarisering og opprustning både i Norge og internasjonalt. Den imponerende folkelige mobiliseringen mot utslettelsen av Gaza viser at gnisten til handling på den antiimperialistiske venstresiden fortsatt er der og at utenomparlamentarisk organisering fortsatt nytter.
 
Planeten tåler ikke et nytt våpenkappløp

Opprustning og militarisering legger et sterkt press på klima og miljø. To aktuelle publikasjoner tar for seg sammenhengen mellom globale militære utgifter og den akselererende klimakrisen. En koalisjon av tenketanker bestående av Transnational Institute, Stop Wapenhandel og Tipping Point North South står bak. Høsten 2022 kom rapporten Climate Collateral: How Military Spending Accelerates Climate Breakdown. Ett år senere, høsten 2023, kom oppfølgeren Climate Crossfire: How NATOs 2% Military Spending Targets Contribute to Climate Breakdown. Under NATO-toppmøtet i Wales i 2014 ble det vedtatt at medlemslandene skal bruke 2% av sitt bruttonasjonalprodukt på militæret. Siden 2023 har det vært konsensus i NATO om at dette ikke lenger skal være et mål, men et krav. NATO-ledelsen snakker nå åpent om 3% av BNP som det nye målet. I kjølvannet av Ukraina-krigen har vi sett en drastisk økning i antall NATO-land som oppfyller 2%-kravet. I 2023 var det 11 land som oppfylte kravet. I 2024 er det totalt 18 land, Norge inkludert, som bruker mer enn 2% av sitt BNP på militæret, ifølge SIPRI. Forfatterne av Climate Crossfire anser at NATOs 2%-krav er en av de viktigste drivkreftene bak global opprustning. Rapporten tar for seg historikken bak 2%-kravet og kartlegger økningene i militære utgifter det fører med seg. Forfatterne beregner effekten 2%-kravet har på global oppvarming og dokumenterer våpenindustriens rolle i å fremme økt militær aktivitet og produksjon.   

FNs klimapanel (IPCC) har gått inn for at alle nasjoner skal kutte klimagassutslipp med 43 % innen 2030 for å holde den globale gjennomsnittlige temperaturøkningen under 1,5 °C. Kontrasten mellom NATOs mål om økte militære utgifter og FNs klimamål kunne ikke vært tydeligere. IPCC-målet er basert på den beste tilgjengelige klimavitenskapen, men blir likevel stort sett ignorert, ettersom ingen av NATOs medlemmer (eller Russland og deres allierte for den saks skyld) har forpliktet seg til å oppnå 43 % reelle kutt innen 2030. Ved å styre etter NATOs 2%-krav, gjør de IPCC-målet enda vanskeligere å oppnå, ettersom den planlagte økningen av militære budsjetter vil øke klimagassutslipp betydelig og kanalisere ressurser bort fra klimatiltak. Klimatilpasning for de mest sårbare landene er kronisk underfinansiert. Dette ble bekreftet under det siste klimatoppmøtet i FN, der rike lands finansielle forpliktelser overfor klimautsatte land i det globale sør var hovedtema. Som forventet ble kravet fra de mest klimautsatte landene langt fra innfridd. Historikken viser at de rikeste landene, som også har det største ansvaret for klimaendringene, har misligholdt selv de mest begrensede løfter om finansiering av tiltak for de mest utsatte landene. Volumet av militærutgifter og klimautslipp følger den samme bratte oppadgående kurven. Globale militærutgifter har økt siden slutten av 1990-tallet, med en kraftig økning siden 2014 og fram til i dag. Likevel er altså de landene som bruker mest penger på militæret ute av stand til å bevilge en brøkdel av ressursene som trengs for å redusere skadevirkningene av global oppvarming.

NATO og våpenindustrien hevder selv at de vil innføre tiltak for å gjøre militæret grønnere og mer klimavennlig. Rapporten viser imidlertid at militarisering og opprustning alltid vil føre til økte klimagassutslipp. Ingen av NATOs medlemsland, og heller ikke Russland eller Kina, har forpliktet seg til å redusere utslipp fra militærvesenet. Dette kan forklares med at militær produksjon og aktivitet er så avhengig av fossilt brennstoff at reelle utslippskutt bare kan oppnås ved å redusere militære utgifter, altså ved å stoppe opprustningen og helst ruste ned. Militær sektor står for minst 5,5% av globale klimautslipp. Antakelig er tallet enda høyere, da det ikke finnes et internasjonalt system som forplikter stater til å melde inn utslipp fra militærvesenet. 

Rapporten sammenlikner våpenindustrien med petroleumsindustrien i sin iver etter å grønnvaske seg. Verken våpenindustrien eller dens statlige kunder er villige til å la hensynet til klima og miljø gå foran hensynet til profitt og militær slagkraft. Det framgår av rapporten at våpenindustrien og dens lobbyorganisasjoner over mange år har vært en aktiv pådriver for NATOs 2%-krav. 

Som følge av Ukraina-krigen ser vi sterke tendenser til at europeiske stater legger om til langsiktige økninger i produksjon av våpen, ammunisjon og militært materiell. Fordi industrien trenger avsetning på sine produkter øker også risikoen for eksport til nye konfliktområder. Produksjonsøkningene skjer alltid i nært samarbeid mellom statlige aktører og våpenindustrien. I rapporten omtales for eksempel EUs fond for økt produksjon av artilleriammunisjon – ASAP – som resultatet av et vellykket framstøt fra våpenlobbyen. Norge deltar i fondet og sikrer dermed milliardstøtte til bedrifter som Nammo, Kongsberg Gruppen og Chemring Nobel. Nammo utvider nå produksjonen kraftig for å imøtegå etterspørselen etter artilleriammunisjon i Europa. Kongsberg Gruppen øker stadig verdien av sine ordrereserver. Det er også verdt å nevne at Chemring Nobel tidligere i år fikk tillatelse av regjeringa til å slippe ut store mengder nitrogenavfall i Oslofjorden, på grunn av økt behov for eksplosiver til militære formål. De planlagte utslippene legger ytterligere press på en allerede hardt miljøskadet fjord. Journalisten og aktivisten Ingrid Fadnes skrev en grundig dokumentert artikkel om Chemring og miljøskandalen i Oslofjorden, som sto på trykk i Klassekampen 4.5.2024. Tidligere i år ble det kjent at Chemring Nobel og Forsvarsdepartementet utreder muligheten for å bygge en ny fabrikk for militært sprengstoff i Hurummarka i Asker. Fabrikken vil legge beslag på et 4,4 km2 stort natur- og friluftsområde. Utbyggingen begrunnes med økt behov for høyeksplosiver til bruk i ulike våpensystemer, særlig som følge av krigen i Ukraina. Fabrikken vil bli den største i sitt slag i Europa. Da mulighetsstudien for bygging av fabrikken ble lagt fram i Asker kommunehus 25.februar i år uttalte Forsvarsdepartementets representant at bygging av fabrikken er avgjørende for å oppfylle intensjonen i Langtidsplanen for Forsvaret, som ble vedtatt av et enstemmig Storting i 2024. I Regjeringens plan for økt produksjonskapasitet i forvarsindustrien heter det: «Ved hjelp av støtte fra EU, norske myndigheter og egenfinansiering skal produksjonskapasiteten til Chemring Nobel mer enn dobles i løpet av de neste to-tre årene» (se Veikart for økt produksjonskapasitet i forsvarssektoren, kap. 2.3)  Utbyggingen henger med andre ord nøye sammen med norsk og europeisk opprustningspolitikk. Som nevnt ovenfor inngår sprengstoff produsert på Hurum i amerikanskproduserte missiler som brukes av Israel på Gaza. Den norske delen av det vestlige militærindustrielle kompleks går ikke av veien for å bygge ned uberørt natur i våre nærområder for å få oppfylt sine militaristiske mål. Utbyggingen har møtt sterk motstand fra den lokale miljøbevegelsen. 

Climate Crossfire viser hvordan militariseringen påvirker globale klimautslipp, men det finnes også mange eksempler på at lokale økosystemer blir skadelidende når militære hensyn trumfer miljø. NATOs opprustning fører også til økt militær aktivitet og opprustning i allierte land som ikke er NATO-land. Først og fremst gjelder dette landene i det såkalte Indo-Stillehavet, der USA har interesse av å demme opp for Kinas økende makt. Også i denne sammenhengen spiller Norge en aktiv rolle. Høsten 2024 foretok Norges forsvarsminister en rundreise til Sør-Korea, Japan og Australia. Målet med reisen var blant annet å sikre kontrakter for den norske våpenindustrien. Samtidig ble det kjent at Norge skal delta med en fregatt i en militærøvelse i Indo-Stillehavet i 2025. Øvelsen blir ledet av USA og Australia.

Militærbudsjettene til NATO-land og deres allierte vil nesten garantert fortsette å stige i årene som kommer. Et samlet Storting vedtok nylig å bruke 611 milliarder kroner mer på militæret de neste tolv årene. Dersom planen følges opp, er vi på god vei mot å bruke 3% av BNP på militæret mot slutten av tolvårsperioden. Utviklingen er illevarslende med tanke på at vi bare har få år på oss til å begrense de verste scenariene for global oppvarming. Skal vi nå klimamålene, må opprustningslogikken brytes. Pågående kriger i Ukraina og Midtøsten tar fokuset vekk fra klimakampen. I en verden preget av opprustning og økt spenningsnivå mellom stormaktene svekkes det internasjonale samarbeidet som må til for å finne løsninger på klimakrisen. Konklusjonen i Climate Crossfire er klar: Planeten overlever ikke et nytt våpenkappløp. Denne innsikten må settes øverst på den politiske agendaen, også i Norge. Det er på høy tid at freds- og miljøbevegelsen går sammen om å finne handlingsalternativer.