22.juli og kampen mot høyreekstremismen

«Dere skal dø i dag, marxister!» Det var budskapet fra den høyreekstreme drapsmannen Anders Behring Breivik til ungdommene på Utøya 22. juli 2011.

En time før terroraksjonene startet sendte Anders Behring Breivik sitt manifest til en e-postliste med over tusen personer. Manifestet inneholdt ekstrem nasjonalistisk ideologi, konspirasjonsteorier om kulturmarxisme og islam og praktiske terrorinstruksjoner. Det fokuserte spesielt på konspirasjonsteorien om «Eurabia», at muslimer er på vei til å overta hele Europa, og at Arbeiderpartiet, som det største partiet på venstresiden, er ansvarlig fordi de har gitt mennesker rett til asyl. Men manifestet inneholdt også et glødende hat mot feminisme og skeiv frigjøring som han mente truet kjernefamilien og norsk kultur og derfor måtte bekjempes. Han forestilte seg selv som en slags ridder som skulle beskytte Europa.

Angrepet mot regjeringskvartalet og AUF-ungdommenes sommerleir var altså ikke tilfeldig. Det var målrettet og bevisst, og terroristen hadde redegjort grundig for det i manifestet.

Da de første meldingene kom om at regjeringskvartalet var utsatt for en terroraksjon og Utøya også var under angrep, startet spekulasjonene om hvem som sto bak. Mange med muslimsk bakgrunn har rapportert om at de ble utsatt for trusler og hets de første timene, fordi de tilfeldigvis befant seg ute i offentligheten, på gatene eller på bussen. Mange var livredde for hvilke konsekvenser det ville få for dem personlig om terroristen var en ekstrem islamist. At politiet arresterte en hvit høyreekstrem mann, burde vært startskuddet på en samfunnsdebatt og et oppgjør om hvordan noen kan radikaliseres av så vanvittige ideer at de mener de ikke bare kan, men må, drepe. Den debatten og det oppgjøret kom aldri. I stedet kom et enormt behov for å ta avstand fra terroristen, som om han ikke var en del av det norske.

Bare fire dager etter terroren fikk Arbeiderpartiet ros av et av landets største aviser, Dagbladet, fordi de «ikke hadde falt for fristelsen til å utnytte tragedien politisk». Det ble raskt en etablert sannhet i media at terroren var en gal manns verk, utført av en ensom ulv. AUF ble nærmest vilkårlige ofre for det egentlige målet som måtte være demokratiet og ytringsfriheten, kronjuvelen i den norske kulturen. Konsekvensene av at denne upolitiske analysen vant frem var todelte. På den ene siden opplevde mange et enormt samhold gjennom rosetogene som var både inkluderende og ga nasjonalt samhold. På den andre siden ble stemmene på den politiske venstresiden fullstendig kneblet, i det som burde vært et oppgjør mot høyrekreftene bak radikaliseringen som til syvende og sist tok livet av 77 mennesker.

Da skrikene fra Utøya hadde stilnet, da røyken fra regjeringskvartalet hadde lagt seg og rosetogene var over, så var det ytringsfriheten som skulle vernes. Ikke ungdommen fra AUF, ikke antifascister, skeive, feminister eller immigranter. Nei, absolutt frihet til absolutt alle ytringer!

Anders Behring Breivik hadde vært medlem av FpU og FrP i ti år før han til slutt dukket ned i de høyreekstreme ekkokamrene på nettet og ble radikalisert. Isolert sett hadde det egentlig ikke trengt å være et stort problem at en terrorist en gang har vært medlem i et politisk parti. Medlemskap er stort sett åpne og medlemmer kan både bryte loven, lyve, stjele og utnytte andre. Problemet med FrP, både før og etter terroren på Utøya, er at de har tillatt at partiledere og tillitsvalgte har fått komme med uttalelser som kunne vært hentet fra de samme ekkokamrene som radikaliserte Breivik.

I 2010, et år før deres tidligere medlem plasserte en bombe i regjeringskvartalet og dro til Utøya for å drepe ungdommen i AUF på sommerleiren så skrev FrPs stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde kronikken «Drøm fra Disneyland» sammen med styremedlem Kent Andersen. I kronikken tok de et oppgjør med Arbeiderpartiets svik mot den norske kulturarven. Den innledes med «Hva var galt med norsk kultur, siden Arbeiderpartiet vil erstatte den med flerkultur? Som er rotløshet satt i system og vil rive landet vårt i filler.» Året før hadde daværende partileder Siv Jensen innført det konspiratoriske begrepet «snikislamisering» for å fremstille muslimer som en potensiell trussel mot norske verdier som ytringsfrihet og demokrati.

Da lederen i AUF, Eskil Pedersen som også hadde overlevd terroren på Utøya, fire måneder senere gjorde et forsøk på å snakke om ytringsansvar, ble han angrepet fra alle kanter med beskyldninger om å forsøke å kneble «samfunnsdebatten». Siv Jensen beskyldte Pedersen for å forsøke «å skremme folk fra en demokratisk og fri debatt om utfordringene landet står ovenfor». Og sammen med lederen i FrP sto et tilnærmet samlet pressekorps. Per Edgar Kokkvold, som da var generalsekretær for Norsk Presseforbund, advarte i et intervju i Klassekampen mot å bruke ord som ytringsansvar. Selv om redaktører måtte sette en grense når det kom til menneskeforakt, mente han det ikke måtte skje på bekostning av ytringsfriheten.

Resultatet av denne vanvittige dreininga i debatten, etter den største høyreekstreme voldshandlingen på norsk jord etter andre verdenskrig, var en voksende holdning om at troll som fikk komme frem i lyset ville sprekke. Høyreekstreme holdninger og tankegods måtte nå få slippe til i samfunnsdebatten for enhver pris og bekjempes med demokrati, ytringsfrihet og samfunnsdebatt.

En av Breiviks forbilder og en ideologisk inspirasjon til manifestet var «Fjordman», alias Peder Are Nøstvold Jensen, en høyreekstrem blogger som hadde spredd anti-demokratiske og autoritære holdninger og konspirasjonsteorier om muslimer og «Eurabia». Den mest absurde konsekvensen av kravet om å gi også høyreekstreme ytringer en offentlig plattform, var da «Fjordman» fikk 75 000 kroner i støtte fra organisasjonen Fritt Ord for å gi ut bok. Begrunnelsen for støtten var fordi de mente han hadde et særlig behov for å forsvare seg etter å ha blitt sterkt koblet til terroristens manifest.

Høsten og vinteren etter terrorangrepet på Utøya begynte den høyreekstreme organisasjonen Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN) å markere seg i offentligheten. Den hatefulle retorikken mot immigranter generelt og muslimer spesielt, førte til at politiet fra starten av satte inn tiltak med politibeskyttelse og fysiske sperringer for å forhindre at antirasister jaga dem vekk. SIANs strategi har vært å stille seg opp i boligområder der mange har minoritetsbakgrunn, og provosere med å blant annet skrike ut konspirasjonsteorier om muslimer og brenne koranen. Selv om antirasister mobiliserte bredt og både fagforeninger, politiske partier og familiefolk deltok i motdemonstrasjoner har politiet hatt en lav terskel for å ty til tåregass, køller og vannkanoner mot motdemonstranter.

Etter et spesielt ille angrep på mindreårige antirasister i Bergen i 2020 kom det en del kritikk mot politiet fra venstresiden. FrPs justispolitiske talsperson Per-Willy Amundsen mente det var et godt stykke politiarbeid for å sikre ytringsfriheten. Han mente også straffen for ungdommene som ble angrepet av politiet måtte være spesielt hard for å skremme andre fra å forsøke å forhindre ytringer fra SIAN uansett hvor hatefulle de måtte være. Den samme Amundsen hadde så mange hatefulle ytringer om muslimer og feminister i sosiale medier at han til slutt måtte trekke seg som leder for justiskomiteen i 2024.

SIAN har aldri klart å rekruttere i noen stor grad, takket være venstresidens iherdige kamp for å mobilisere og overdøve det omreisende hatsirkuset deres. Likevel er de et symptom på at både media, politikere og myndigheter ukritisk har lagt til rette for høyreekstremt tankegods.

Da NRK lagde dokumentaren “Rasekrigerne”, om høyreekstreme miljøer, med blant annet Den Nordiske Motstandsbevegelse (DNM), valgte de å følge miljøet i to år uten å stille kritiske spørsmål. I ettertid ble NRK med rette kritisert for å ha bidratt til å normalisere en politisk bevegelse som ga oss både andre verdenskrig og holocaust.

Samme år, 2017, marsjerte den samme nynazistiske organisasjonen DNM, i gatene i Kristiansand med parolen «knus homolobbyen». Selv om demonstrasjonen var ulovlig gjorde politiet ingen forsøk på å stanse dem, men sto i stedet bare å så på.

Etter DNMs marsj gjennom Kristiansand intervjuet NRK Politiets sikkerhetstjeneste, som rapporterte om økt aktivitet og større selvtillit i det nynazistiske miljøet. PST pekte samtidig på at bredere støtte til slike holdninger kan være en årsak til at selvtilliten blant høyreekstreme vokser.

Terrorangrepet på regjeringskvartalet og Utøya åpnet paradoksalt nok arenaer som tidligere hadde vært lukket for høyreradikale og høyreekstreme. For alle ytringer var nå på liv og død så viktige å slippe til at det bokstavelig talt gikk på livet løs for mange. Det inspirerte nemlig flere terrorister. Og livene som måtte betale denne prisen var tilfeldige muslimer, immigranter, feminister, LHGT+ aktivister, aktivister på venstresiden og alle som ble oppfatta som en trussel av høyreekstreme. Ulven fra regjeringskvartalet og Utøya var ikke ensom.

Teorien om den ensomme ulven stammer fra et manifest som først sto på trykk i det høyreekstreme magasinet «White Aryan Resistance» i 2000. Før internett, da høyreekstreme miljøer kunne risikere å bli infiltrert og terrorplaner eksponert så ble høyreekstreme terrorister oppmuntret til å planlegge i det skjulte. Dagens ekstremister er derimot en del av et globalt nettverk, der de inspirerer og heier på hverandre. Teorien om Anders Behring Breivik som «en ensom ulv» gir derfor ikke mening.

I et intervju peker Cathrine Thorleifsson i Senter for ekstremismeforskning på Universitetet Oslo, på en klar sammenheng mellom terrorhandlingen utført 22.juli, Christchurch- terroristen i New Zealand og Bærum-terroristen.

– Brenton Tarrant, som stod bak terroren i Christchurch i New Zealand, var klart inspirert av Anders Behring Breivik. Philip Manshaus var igjen klart inspirert av Tarrants terrorhandling og manifest, sier Thorleifsson.

Da oppgjøret mot ytre høyre og høyreekstremismen uteble, fikk hatet spille seg ut på alle arenaer. Det ble gjort mange forsøk på å diskutere med trollene i kommentarfeltene, men uten særlig moderasjon fra redaktørsidene og uten spilleregler så var det siden uten noen som helst moralske skrupler som vant. Netthets ble ytre høyres taktikk og den nye vinneren.

I fjor måtte 22.juli -senteret stenge kommentarfeltet da senteret markerte 14-årsdagen for terroren. Kommentarfeltet kokte over av hatefulle ytringer mot både senteret og AUF, og av støtte til terroristen. Direktøren for senteret mente at både politikere og statsledere har bidratt til at aksepten for ekstreme ytringer er høyere i dag enn den var tidligere.

Retorikken fra ledere i det offentlige ordskiftet påvirker hva folk aksepterer, og hva folk tenker og mener om hva som er problematisk med samfunnet vi lever i.

Etter tiår med kutt i velferdsbudsjetter, markedsreformer og økende kontroll, kriger og konflikter er det mange som føler på usikkerhet og tap. Vi lever i en tid hvor mange har mistet fremtidshåpet, og for første gang vokser generasjoner opp med å kunne forvente mindre økonomisk vekst enn foreldrene sine. Den økonomiske veksten etter andre verdenskrig ga mange en illusjon om at vi kunne ta en klassereise gjennom utdanning eller hardt arbeid, og derfor har bevisstheten om hvilken klasse vi faktisk tilhører på mange måter blitt utvisket. Og det trenger vi å ta tilbake.

Nyliberalismen har oppdratt oss til å tro at suksess er individuelt og det å feile er personlig. Markedsideologien handler om konkurranse og konsekvensen er at vi ser på hverandre som konkurrenter i stedet for allierte. Kapitalismen former ikke bare økonomien, men også hvordan vi forholder oss til hverandre. Når nesten ingen politikere setter halen på grisen og snakker om den økonomiske usikkerheten mange opplever, så åpner det for ytre høyres forklaringer på hvorfor framtiden føles så usikker.

Uavhengig av om Arbeiderpartiet eller Høyre/FrP har sittet med makta, så har forskjellene økt mellom de rikeste og den store andelen arbeidere i landet. Fra 2011 og frem til i dag har det vært gjennomført en rekke skattekutt hvor den rikeste andelen har fått den største delen av kaka og det store flertallet med arbeidere har vært nødt til å nøye seg med smuler.

I 2015 da Høyre og FrP satt med makta gjennomførte de en såkalt «oppmykning» av arbeidsmiljøloven som utvidet grensene for overtidsarbeid, ga arbeidsgivere større frihet til å pålegge arbeidere ubekvem arbeidstid og innførte dårligere stillingsvern med midlertidige ansettelser. Den generelle adgangen til midlertidige ansettelser ble fjerna igjen av Arbeiderpartiet i 2022.

Både fagbevegelsen og internasjonale organer som ILO har også flere ganger kritisert den norske staten for å være for rask med å bruke «tvungen lønnsnemd» for å stoppe lovlige streiker under arbeidskonflikter.

I 2017, etter Høyre og FrPs første fire år i regjeringssamarbeid, kunne for eksempel VG avsløre at folk flest fikk 10 kr i skattekutt mens Norges superrike fikk 160 ganger mer.

De siste årene har arbeidere opplevd stadig flere angrep på rettigheter som tidligere er blitt kjempa frem, og stadig større økonomiske ulikhet og usikkerhet. I 2024 ble pensjonsreformen vedtatt med støtte fra ledelsen i LO, som innebærer at pensjonsalderen økes for arbeidsfolk. En rekke andre rettigheter og økonomiske ytelser har blitt redusert eller fjernet. Det finnes utallige eksempler slike smålige kutt: å redusere støtten til barnebriller, fjerne gratis fysioterapi for kronisk syke og redusert uføretrygd for gifte og samboende. Samtidig som et samla storting har gått inn for et forsvarsforlik til en prislapp på 1 854 milliarder kroner for perioden fram til 2036, fortsetter angrepene på arbeidsfolks rettigheter.

Etter Russlands invasjon av Ukraina og den påfølgende krigen har levekostnadene skutt i været. Antall barn som lever i fattigdom har tredoblet seg siden 2000-tallet. Etter en minimal nedgang fra 2021-2023 begynte den å stige igjen fra 2024 da dyrtiden slo inn over Norge for fullt. Pandemi, miljøkatastrofer og krig har ført til skyhøye matvarepriser. Samtidig har sentralbankens oppskrift for å unngå inflasjon og en overoppheta økonomi vært å skru opp renta for vanlige folk. Siden 1945 har den offisielle boligpolitikken i Norge vært at alle skal eie sin egen bolig. Frem til 80-tallet var boligutbygging et offentlig ansvar og prisene nøye regulert, men med nyliberalismen kom en ny tro på det frie markedet og privatisering og Norge fikk et boligmarked. I dag eier fortsatt tr av fire sin egen bolig, men markedspriser, gjeld og skyhøye renter holder på å knekke folk økonomisk. Mange unge sliter med å komme seg inn på boligmarkedet samtidig som kyniske boligspekulanter og hushaier håver inn.

Under pandemien ble det veldig tydelig hvilke yrkesgrupper som har samfunnskritiske funksjoner. Uten helsearbeidere, bussjåfører og butikkarbeidere hadde samfunnet brutt sammen. De risikerte sin egen helse for å holde det gående, men i dag er det den samme gruppen som holder på å bukke under økonomisk. Det er arbeiderne som må betale for den økonomiske krisa vi er inne i nå. Det fører naturlig nok til både sinne og frustrasjon hos folk.

Den politiske venstresiden kunne brukt talerstolen sin i parlamentet til å gi arbeidere den stemmen de nå trenger og samtidig samla arbeiderklassen uavhengig av kultur og etnisitet. I stedet har Arbeiderpartiet, det største partiet på venstresiden, paradoksalt nok valgt å adoptere høyresidens retorikk og selv angripe immigranter, muslimer, syke, uføre og arbeidsfolks rettigheter.

Både Rødt og Sosialistisk venstreparti har hatt en gylden mulighet til å lansere nye visjoner for venstresiden slik Zohran Mamdani har gjort i New York, men ved å tilslutte seg forsvarsforliket er det lite penger igjen til å lansere store nye reformer for arbeiderklassen. I stedet har de endt opp i en defensiv rolle, hvor de forsøker å holde tilbake de verste angrepene i budsjettsamarbeidene med Arbeiderpartiet. Det samme samarbeidet som har bundet begge partiene til masta på sosialdemokratiets synkende skip. I vakuumet har FrP funnet sin plass og gir offentlig styring, formuesskatt og flyktninger skylden for det økonomiske uføret. Resultatet er at FrP fosser frem på meningsmålingene.

På samme måte som Clara Zetkin og Leo Trotski advarte om sammenhengen mellom den økonomiske krisa og fremveksten av fascismen i mellomkrigstiden, må vi på venstresiden advare om konsekvensene av sosialdemokratenes og høyresidens økonomiske politikk i dag.

Da over 100 000 fascister og rasister strømmet til i gatene i sentrale London i september i fjor, den største høyreekstreme mobiliseringen i britisk historie, fikk det oppmerksomhet utover Storbritanias grenser. Da Clara Zetkin talte til Komintern i 1923, hadde hun et poeng som er like viktig i dag. Hun var tydelig på at Italienske fascisters seire ga tyske fascister selvtillit, men sa samtidig at et nederlag for Mussolini vil både demotivere Hitler og samtidig motivere proletariatet.

At nazisten Tommy Robinson klarte å mobilisere så mange ut i gatene, ga åpenbart selvtillit til høyreekstreme krefter andre steder i verden, inkludert Norge.

Bare tre måneder senere kom Robinson til Oslo for å promotere sin siste bok, invitert av det norske høyreradikale nettstedet Document, som sto som utgivere av boka med rasistiske konspirasjonsteorier om at muslimer utfører en «befolkningsutskiftning» av hvite mennesker.

Det var derfor en stor seier for norske antirasister da koalisjonen av palestinske solidaritetsorganisasjoner og Stand Up To Racism feiret en avgjørende seier i London på Nakba- dagen i mai i år. På tross av myndighetenes angrep på palestinaaktivister så feide 100 000 demonstranter fascisten Tommy Robinson og hans støttespillere ut av gatene.

Da AfD arrangerte en konferanse sammen med nazister i 2024 for å planlegge massedeportasjoner av tyskere med innvandrerbakgrunn, ble det arrangert massedemonstrasjoner over hele Tyskland. Over 100 000 antirasister tok til gatene over hele Tyskland for å protestere. Da Norgesdemokratene arrangerte den samme remigrasjonskonferansen i Oslo, inviterte de Lena Kotré fra AfD på en omvisning på Grønland i Oslo med kamera på slep. Da mobiliserte Grønland beboerforening og antirasistisk fellesskap sammen med politikere, LGBT+, antirasister og palestinaaktivister til massedemonstrasjon på torget på Grønland. Det endte med at politiet evakuerte norgesdemokratene og Lena Kotré. I år, da Norgesdemokratene skulle gjøre et nytt forsøk, ble Grønland tatt over av antirasister og de turte derfor ikke å gjennomføre det planlagte turen sin.

Fascismen er ingen ustoppelig kraft, og det er ingen selvfølge at den skal seire.

Det høyreekstreme tankegodset som inspirerte terroristen til å angripe ungdommene på Utøya fordi de var marxister, er nettopp det som truer hele arbeiderklassen. Marx mente at det finnes en interessekonflikt i samfunnet, men skillet går mellom oss som må selge arbeidskraften vår, og de som beriker seg med å eie produksjonsmidlene, ikke mellom kjønn, hudfarge, religion eller seksuell orientering. Dette er viktig, fordi det gir oss som arbeiderklasse et fellesskap og makt til å forandre verden. Vi trenger ingen bomber, geværer eller granater for å forandre verden. Vi trenger bare hverandre, en bevissthet om makta vi har og en vilje til å legge ned arbeidet i streik for å skape et samfunn hvor vi som flertall kan avgjøre vår egen fremtid sammen.

Er alle som stiller seg på gata eller i kommentarfeltene sammen med rasister egentlig rasister, eller kan de vinnes tilbake til venstresiden? Clara Zetkin presiserte allerede i 1923 at man måtte forstå hvem fascismen retter seg mot, for å kunne overvinne dem ideologisk og politisk og gjøre dem til støttespillere i kampen for sosialismen, eller i det minste nøytralisere dem. Hun mente bestemt at mange av dem kunne vinnes over, hvis man bare kunne vise dem at veien ut av fascismen ikke var et tilbakeskritt, men derimot kunne føre dem fremover til en bedre og mer rettferdig verden.

Både Clara Zetkin og Leo Trotski understreket viktigheten av å samle alle krefter på venstresiden i kampen mot fascismen. Lærdommen fra tidligere kamper, spesielt i mellomkrigstiden, er at vi ikke kan lene oss på politiske partier eller stortingsvedtak for å stoppe ytre høyre.

Det som trengs, er en massebevegelse som kan mobilisere så mange som overhodet mulig til å konfrontere dem ute på gata, isolere dem politisk og bygge en sosial bevegelse som kan drive dem tilbake. Svaret er enhetsfrontens med sitt enkle prinsipp: en oppfordring om å stå samlet i kamp mot fascister.